Fra arkivet: Nye veier

Gi din støtte til podcasten her.

Du, jeg lurer på: Hvor ofte går du nye veier?

Jeg elsker å gå. Rusle. Rote meg bort. Finne tilbake igjen. Jeg liker å la intuisjonen styre: Nei, ikke dit, men hit, bort der og over her. Jeg liker å være nysgjerrig og fri, jeg liker å oppdage nye ting, nye steder, nye mennesker, nye hus, selv om de kanskje bare er et kvartal unna ruta jeg vanligvis går. Helt nye verdener, så tett på min egen, vante.

Men så er det alle de veiene jeg ikke går. De jeg ikke velger, fordi nysgjerrigheten min ikke trigges. Eller fordi de ikke umiddelbart fremstår som vakre eller spennende, men kanskje kjedelige. Eller skumle. Eller stygge.

Og så er det de gangene jeg likevel velger å gå en av de veiene. Kanskje etter måneder hvor jeg har oversett dem, eller bevisst valgt dem bort: Jeg har jo funnet min vei. En fin vei. En forutsigbar, men god rute. Men plutselig en dag er det noe som drar i meg: Det er hit du skal. Bare ta en kikk på hva som finnes her borte.

I går var en sånn dag. Jeg har nemlig en fin rute hjemmefra og ned til byen. Den går gjennom Ekebergparken, og der er det nydelig og grønt, og selv om jeg går den samme veien hver dag, så endrer den seg likevel. Nye planter springer ut. Andre dyr gjemmer seg langs stien.

I går var jeg på vei, i fullt firsprang hjemmefra, ute litt senere enn jeg hadde tenkt, og så plutselig rykket det i meg:

– Du skal ikke gå bort der da? Bort den stygge grusveien som er klemt mellom trikkeskinnene og husene?

– Nei, tenkte jeg, det ser så ukoselig ut. Jeg vil gå i skogen.

– Men det skader jo ikke å gå her én gang. Bare for å se. Det er jo i riktig retning. Du kommer ikke til å tape noe særlig tid på det.

Og så hadde jeg overtalt meg selv. Og først så jeg på alle plantene langs veien med bladene dekket av bladlus og marihøner som spiste dem, husene jeg hadde tenkt lå så kummerlig til når jeg så dem fra trikken, men som på nært hold var koselige og ganske godt skjerma for innsyn, og så, plutselig, var skogen der likevel.

En hemmelig skog. En noen-hundre-meters-skog som jeg hadde helt for meg selv! Jeg har ikke kjent på en sånn ro på … kanskje flere år! Bare fordi jeg valgte en sti et lite klikk til venstre.

Fra nå av blir det min faste rute. Inntil nysgjerrigheten drar meg et annet sted.

*

En annen ting som skjedde i går var at jeg har avtalt alle innspillingsdatoene for lydboka til Lukta av klor. Hvis alt går etter planen spiller vi inn hele sulamitten den første uka i juni, og da er lydboka klar for nedlasting i slutten juni. Den blir tilgjengelig for strømming først etter første mai neste år, men det blir altså mulig å kjøpe den allerede om noen korte uker. Jeg skal selvfølgelig holde deg oppdatert med lenker og det hele når den er klar.

*

Jeg håper du får en vidunderlig helg, uansett om du skal gjøre noe kjent og kjært, eller om du skal på oppdagelsesferd. Jeg skal ta badstu og bade i sjøen, og det gleder jeg meg til!

Måtte du finne nye veier.