Fra arkivet: Om frykt II

Støtt podcasten her.

I

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre.

II

Da jeg var 18 skjønte jeg at forfatter er noe man kan «bli». At det er et yrke. Ofte ikke like godt betalt som andre yrker, men tross alt, en jobb man kan ha. Etter å ha skrevet historier siden jeg lærte meg å lese og skrive med Majas Alfabet, skjønte jeg at det var det jeg ville: «Bli» forfatter.

Da jeg var 18 var jeg med på et skriveverksted arrangert av Det Åpne Teater (nå Dramatikkens hus) og Trafo. Jeg lærte å skrive skuespill. Jeg elsket det, og jeg fikk skryt. På avslutningen var mitt skuespill det eneste skuespillerne leste opp i sin helhet. Jeg ble oppfordra til å fortsette. Med å skrive dramatikk, men først og fremst med å skrive.

Jeg slutta.

Jeg slutta med å skrive skuespill. Slutta å skrive historier.

Jeg fortsatte å skrive på et vis. Klarte rett og slett ikke å holde ordene inni meg, men det var mest halvfordøyde tanker, trøsteskriving, traumebearbeidelse og egenterapi.

I sju år slutta jeg.

Jeg studerte språk og litteratur.

Jeg studerte reklame og prosjektledelse, fordi jeg trodde jeg kanskje kunne jobbe med grafisk design, men tekstlæreren på reklamestudiet sa: «Joda, du har et visst øye for det visuelle, men det er ikke dét du skal drive med. Kaja, ikke kast bort tida. Du må få deg en enkel jobb, og så må du skrive.»

Jeg gjorde ikke det.

Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter.

Jeg fikk meg jobb som strikkedesigner.

Og plutselig var jeg 25 og tidlig ute til stamstedet. Ved et av bordene satt fyren jeg hadde et crush på, og på en eller annen måte klarte jeg å rote meg bort i å snakke om skriving. Om at jeg hadde hatt talent. Om at jeg til og med hadde hatt en slags suksess. Han ville vite hvorfor jeg ikke skrev fortsatt, og jeg fortalte ham at jeg var redd: Hva om jeg gikk på trynet? Hva om jeg ikke var så god som alle ville ha det til, eller som jeg håpa at jeg kunne bli sjøl? Eller hva om jeg faktisk var så god, og det viste seg at jeg hadde kasta bort tida mi? Eller hva om jeg var så god, og det viste seg at det likevel ikke var alt jeg hadde drømt om? Nå kunne jeg i det minste leve på minnene, og drømmen om det som kunne ha vært.

«Så du er rett og slett feig», kom det tørt fra den andre siden av bordet.

Jeg ville forsvare meg, si at han hadde misforstått, men lydene kom ikke ut av munnen på meg. Han hadde rett. Den fyren jeg mest av alt ville at skulle like meg, og synes at jeg var stas, han synes at jeg var feig.

Jeg begynte igjen.

Meldte meg på nye skriveverksted.

Skrev og skrev og skrev og skrev, uten helt å vite hva jeg ville skrive. Bare at jeg ville skrive. At jeg alltid har villet skrive.

Det tok likevel 11 år før jeg fikk gitt ut noen bok. Jeg er fortsatt redd. Redd for å mislykkes. Redd for å lykkes. Redd for en hel hurv med andre ting. Og det er greit. På et vis kan jeg tåle frykten. Det jeg ikke kunne tåle var å være feig. Å bli kalt feig (ja, jeg er en veldig ytrestyrt person, jeg har skamma meg mye over det, men sånn er det nå engang, og jeg øver meg på å bruke det til min fordel i stedet for å la det bli til hinder).

III

Frykt er lov. Frykt er naturlig. Frykt forteller deg også ofte om hva som er viktig for deg. Hvis du er veldig redd for hva folk skal synes hvis du gjør den tingen du drømmer om (som du kanskje ikke engang tørr å innrømme at du drømmer om), ja så er det viktig for deg å høre til, men jeg tror det er minst like viktig for deg å gjøre den tingen.

Hvis du i stedet for å la frykten styre deg bort fra drømmene dine, lot den vise deg hva drømmene dine er: Hvor kunne du ha havnet da?