Fra arkivet: Pacha mama

Pacha Mama

I

På en liten gressplen høyt oppe i Andesfjellene, heller vi litt brus på bakken, før vi fyller opp i glassene. Vi deler med Pacha Mama – Moder Jord – sånn hun deler med oss. Vi sier takk – og så feirer vi.

Skolen står endelig ferdig etter mange år med finansiering og bygging. Endelig skal barna til alpakkagjeterne få en ordentlig utdanning. På et språk de forstår. Av lærere som kjenner kulturen deres, og som ikke forteller dem at den er noe å skamme seg over.

Som lærer dem at maten som vokser naturlig her oppe er næringsrik og god. At det er godt å si takk til Pacha Mama.

II

Mennesket er den eneste rasen som må betale for å bo på jordkloden, men vi betaler hverandre, og ikke Moder Jord, som gir villig det vi trenger for å overleve. For å trives til og med. Likevel betaler vi hverandre, og vrenger mer ut av jorden enn det hun kan gi. Enn det vi trenger.

III

M sender meg en melding. «Eg treng å snakke om Braiding Sweetgrass», skriver hun. Hun skriver om hvordan boken gir lyst til å leve annerledes, at mennesket sin gave og plikt er språk og evnen til å fortelle. At hun ikke ser for seg å kjøpe tobakk for å legge igjen som gaver i butikkhyllene når hun handler, men at noe må endres. At det følelseskalde språket til vitenskapen gjør at man ikke når fram.

Men denne boka gjør det. Trøsteboka. Minner om kjærligheten til Moder Jord. Fra Moder Jord.

Jeg har gulet ut noe på nesten hver side.

«I knew it with a certainty as warm and clear as the September sunshine. The land loves us back. She loves us with beans and tomatoes, with roasting ears and blackberries and birdsongs. By a shower of gifts and a heavy rain of lessons. She provides for us and teaches us to provide for ourselves. That’s what good mothers do.»

IV

Hver morgen når jeg står opp blir jeg stående ved kjøkkenbenken og studere plantene som vokser i det lille dyrkesystemet jeg har satt opp. Undrer meg over hvor mye de har vokst. Bekymrer meg for om det er for lenge til neste vanning, eller om det vil gå greit.

Det er ikke like fascinerende som å følge med på det som vokser i hagen, eller i skogen, men det er januar og jeg bor midt i byen, så jeg tar det jeg får. Mitt morgenrituale. Dyrker tilknytningen min til naturen.

Onkel sier at jeg skulle ha vært bonde. Jeg skulle kanskje det. Eller i hvert fall bodd i et hus i skogen med plass til å dyrke det jeg trenger til meg og familien. Tid til å sitte på trammen med fingrene i pelsen til en katt eller hund, og se ut på alt som lever.

Og så rusle inn på arbeidsrommet mitt for å skrive om det. Språket er min gave og min plikt.

V

To små jenter klyver opp på fanget mitt. Vi synger sanger, selv om enten jeg eller de ikke forstår språket. Etterpå forteller sjefen min om endringen som har skjedd siden den første gangen hun var her. Når barneblikkene vek unna. Nå ser de oss rett inn i øynene. Nå smiler de, og ler. Fortsetter å danse, selv lenge etter at vi andre må gi tapt for den tynne luften.

Neste morgen går jeg oppover i bakkene bak vertshuset. En liten hvit flekk blant det gulgrønne gresset fanger oppmerksomheten min. Det er en liten blomst. Som har presset seg så langt ned mot bakken som hun kommer, uten å forsvinne under jorda. Tett på Pacha Mama.

Jeg reiser meg, og holder på å deise overende av oksygenmangel.

Det er best å holde seg her nede. Tett på Pacha Mama.

*

Takk til Marit som inspirerte ukens brev – og til alle dere andre som tar dere tid til å svare eller dele ordene mine. Dere gjør meg varm om hjertet.

Marit skriver sine egne brev som det virkelig er verdt å få med seg: Litt.godt. En månedlig bokkafé, med lesetips, gode tekster og gode oppskrifter. Ta en tur over på nettsiden hennes for å melde deg på.

*

Måtte du kjenne deg elsket av Moder Jord denne uken, måtte du elske henne tilbake.

Din Kaja