Jaksokuvaus
Etter en ulykke i 2016, fikk jeg en alvorlig hodeskade. Det har gjort at livet arter seg veldig annerledes. Jeg er veldig glad for at jeg ikke sitter i rullestol. Men av og til føles det som om hjernen sitter i rullestol. Jeg vet at jeg har hatt samtaler med både venninner og barna mine som jeg ikke husker. Det plager meg. Og det er vanskelig å akseptere at jeg ikke skal kunne jobbe mer enn to dager i uken. Raskt tempo, fire oppgaver i slengen, dunk-dunk-dunk. Det har vært meg. Nå går ikke det lenger. Jeg kan ikke ha så korte frister. Ting må ta tid. Og overfor dem som har kjent meg som den Tonje - den engasjerte, som har hatt politiske verv, som har hatt tusen baller i luften...hvem er jeg da? Er jeg interessant nok? Er det spennende å være sammen med meg? Slike spørsmål som er knyttet til identitet melder seg. For jeg har ikke like mye å bidra med lenger.