Jaksokuvaus
De første følelsene merket jeg vel mot slutten av barneskolen. Det fantes ikke noe ord for det. Og om det ble nevnt, var det i det mest negative ordelag som noe helt uønsket i samfunnet. Jeg husker jeg så på en skolekamerat i smug, men det var umulig å snakke om disse følelsene. Mor var aktiv i misjonssambandet, men den kristne troen jeg hadde vokst opp med, var så trang. Det var så mye prat om skam og synd, at jeg til slutt måtte melde meg ut av kirken. Men jeg kunne ikke gi slipp på den kristne tro, for det var en så stor del av identiteten min. I oktober 1968 var jeg blitt medlem av DNF48. Det var den homofile organisasjonen som fantes da. Jeg savnet et miljø hvor man kunne snakke om homofili og kristendom i samme setning, og det fantes bare ikke. Så da vokste ideen min frem, jeg ønsket å lage et slikt miljø.