#469 - Det ensformige og meningsløse livet

Albert Camus (1913-1960) var forfatter og filosof med hovedinteresse for menneskets eksistensielle vilkår under ”total frihet”. I Sisyfos-myten (denne utg.1992) tegner Camus sitt bilde av vår eksistens og den absurde opplevelsen når livets store fortellinger frarøves sin gyldighet. Myten omhandler Sisyfos som dytter en stein opp på toppen av et fjell hvorpå den alltid ruller ned igjen. Camus forklarer at myten er tragisk fordi Sisyfos er skremmende klar over sitt forehavendes totale meningsløshet. Tidligere hvilte mennesket i troen på ideologier som rotfestet deres aktiviteter i en meningsfull kontekst. I følge Camus kan vi kanskje si at livslede er mangel på mytologi. Moderne tid har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. Psykoanalyse og sosiologi har lagt frem dystre rapporter som lodder den uutgrunnelige, ubevisste dybde i vår mangel på kontroll over egen situasjon.

Pessoa er en portugisisk forfatter i samme ånd. Han er smertelig klar over konsekvensene for mennesket som tar kalkulasjon og kvantifisering som konstituenter for rasjonalitet og realitet. ”Dekadence er det totale afkald på ubevidsthed; for ubevidsthed er selve livsgrundlaget. Hvis hjertet begyndte at tænke, ville det holde op med at slå” (1997a, pp. 17). Pessoa poengterer at vi ikke kan tro med vår fornuft. Det moderne menneskets ridderferd mot sannhet med fornuften som hærfører, vil møte en verden som slår tilbake med paradokser av umenneskelig størrelsesorden. Her oppstår visse psykiske klimaendringer, og Freuds hysteriske pasienter avløses av pasienter som lider av apati, relasjonsfattigdom, depersonalisering, ensomhet, demoralisering, tomhet og eksistensiell angst (Kirsner 2003, pp. 12-13). Individualisme og frihet er satt i høysetet, men for mange betyr det at selve fundamentet for en trygg eksistens vakler. De kollektive fortellingene om livets strabaser, som man tidligere brukte som ”dannelseshistorier” og ”livsveileder”, har mistet sin betydningsfulle posisjon, og dermed står individet i større grad alene med friheten til å velge selv (!)

Problemet mitt rent personlig er at jeg er redd for å dø, og derfor skulle jeg ønske at jeg klarte å tro på et liv etter døden, en høyere mening og en gudommelig plan bak livets tjas og mas. Hvis jeg virkelig trodde at det fantes et liv etter døden, så hadde det dempet min dødsangst ganske mye. Så lenge jeg ikke tror på det, må jeg håndtere mine tanker om døden på en annen måte. Fra psykologien harjeg lært at vanskelige tanker og følelser er noe vi bør tåle og forstå, istedenfor å unngå dem. Min første innskytelse i forhold til døden, er å tenke på noe annet, men jeg tror ikke det løser problemet, snarere tvert imot. Jeg tror vi må konfrontere våre eksistensielle grunnvikår, memento mori, selv om det kan være en smertefull og vanskelig prosess. Derfor vil SinnSyn av og til bevege seg ut på dypt eksistensielt vann for å lodde dybden, og du er herved invitert til et dypdykk i døden, friheten og det meningsløse.

Vi fødes, strever en stund og så dør vi på lik linje med alt annet som er levende. Det er det. Her dukker det opp en ny eksistensiell «trussel», nemlig den gnagende følelsen av meningsløshet. For Camus var den materielle verden i utgangspunktet blottet for mening, og den erkjennelsen kan altså være tung å bære, men hvis vi klarer å bære den, kan den faktisk fungere som en paradoksal form for livskraft. Det skal vi se på litt senere i dagens episode.

Vil du ha mer psykologi og flere dypdykk i menneskets sjelsliv?

Vil du har en praksis for selvutvikling og hjelp til å dykke ned i ditt eget indre liv?

Da kan BeBalanced.ai være noe for deg!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.