Jaksokuvaus
I naturen finnes et godt forbilde i såkalte «ikke-newtonske væsker». Disse væskene er både harde og myke på en og samme tid: Når du behandler dem varsomt, er de fleksible og føyelige; når du behandler dem røft, blir de faste og solide. Dét er en beskaffenhet som vi mennesker burde etterstrebe: myk hvis mulig, hard om nødvendig. Men dette er ikke lett. Noen mennesker har blitt skuffet så mange ganger at de har forskanset seg bak en tykk mur av mistillit. Vi kan kalle det for et panserhjerte. Man har gjort seg hard som stein og ingen skal få se at man trenger noe fra noen. Man er tilsynelatende selvforsynt, hard og utilgjengelig. Men bak muren er man ekstremt sårbar, og det er jo nettopp derfor man trenger en mur. Det er som huden under gips. Når man har hatt gips på over lengre tid, er huden under svært sår, tynn og følsom. Et panserhjerte beskytter seg selv, men det er også ensomt, og selv om det virker hardt, kan det knekke og falle i bakken. Allerede 500 år f.Kr. kommenterte den greske forfatteren Æsop at det myke sivet er sterkere enn det harde oliventreet: Sivet bøyer seg med vinden og svaier tilbake i sin opprinnelige posisjon. Oliventreet blir stående urørlig til det knekker og faller mot bakken. På forhånd er det umulig å gjette at det føyelige sivet er bedre rustet til å takle stormen, enn det urokkelige treet. En person som gjemmer seg bak en tykk mur av ironi, sarkasme, muskler, bastante meninger, raseri, humor, angrep eller hva man har valgt som byggeklosser i sin borg, er som et oliventre. Tilsynelatende sterk, men står også i fare for å falle i bakken. Og når en person som tviholder på en ugjennomtrengelig fasade møter nok motstand, vil symptomene ofte dukke opp som kroppslig smerte, søvnløshet og panikkanfall, for å nevne noen.På den andre siden har man person hvor forsvaret har brutt helt sammen. Man føler seg hudløs og uten skall. Når det beskyttende laget mellom oss selv og omgivelsene er så flortynt at det kjennes ut som at alt slipper igjennom; som om huden er flerret vekk fra kroppen, og nervetrådene er eksponert for omgivelsene: en tannrot uten emalje. Dette er følelsen av hudløshet, som kan oppstå når det psykologiske immunforsvaret svikter.Verden er påtrengende for den som er hudløs. Omgivelsene presser seg på, og trenger seg inn. Grensene mellom det indre og ytre viskes ut, og det blir vanskelig å skjelne mellom egne og andres følelser. Et vondt ord fester seg på hjernebarken like lett som et insekt klistrer seg fast til et fluepapir. På denne måten blir et ytre tegn på forakt forvandlet til en indre form for selvforakt – en prosess som kan skje i løpet av få sekunder.Det er altså store problemer i skyggen av både et panserhjerte og en hudløs person, og vi trenger å finne en måte å beskytte oss på en tilpasset måte, noe som altså reflekterer egenskapene til den såkalte ikke-newtonsks væsken. I dagens episode skal jeg se på dette spenningsfeltet og nok en gang foreslå at det sannsynligvis er mot til å være sårbar som medierer best i dette landskapet. Velkommen til en ny episode av SinSyn. Få tilgang til ALT ekstramateriale som medlem på SinnSyns Mentale Helsestudio via SinnSyn-appen her: https://www.webpsykologen.no/et-mentalt-helsestudio-i-lomma/ eller som Patreon-Medlem her: https://www.patreon.com/sinnsyn. For reklamefri pod og bonus-episoder kan du bli SinnSyn Pluss abonnent her https://plus.acast.com/s/sinnsyn. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.