72. For mye eller for lite, når er foreldres innblanding passe?

Generasjonsbroen har fått en mail fra en lytter: «Når trår man over grensen fra vennlig interesse til å bry seg for mye når det gjelder voksne barn? Det er jo selvfølgelig individuelt, men det kunne være artig å høre en samtale mellom dere to om det. Spør man for mye, eller uttrykker for mye bekymring, kan det jo oppfattes som at man tviler på om den unge klarer å ta ansvar for seg selv. Bryr man seg ikke, kan det tolkes som mangel på interesse. Hva forventer de unge selv? Hva forventer du, Marcus, hva forventet du før du fikk barn, og har det endret seg? Og hvordan kan det være lurt å ordlegge seg nettopp for å unngå at den unge føler seg mistenkeliggjort eller invadert? Med ung voksen mener jeg egentlig både tjue, tretti, førti og femti … Har det skjedd en endring hos deg Marcus?»

Dette er midt i blinken for Generasjonsbroen! For finnes det egentlig en gylden middelvei på hvor involvert og engasjert en forelder skal være i sine voksne barn? Og handler det mest om kommunikasjon, spør Lena.

For er det ikke et felles ansvar å sette grensene, gi beskjed dersom en forelder går for langt i sin involvering?

Det er bedre med foreldre som bryr seg litt for mye enn litt for lite, mener Marcus, som har opplevd økt interesse og involvering etter at han fikk barn.

Terapeuter skal jo ikke ta valg på vegne av klientene sine, klientene må selv kjenne når de er klare for å for eksempel bryte ut av en destruktiv relasjon. Men hva med foreldre som ser at sine voksne barn åpenbart tar noen feil valg. Hvor mye skal de da involvere seg? Marcus forteller om faren sin som kanskje gikk litt langt i sitt engasjement en gang.

Samtidig: Det er vanskelig å slippe barnet sitt fri. Og hva innebærer det egentlig «å kutte navlestrengen»?

Ps. Det skjer noe galt med lyden dessverre etter 21 minutter. Dette er forsøkt fikset på etter beste tekniske evne (Lytt til episode 3 for å forstå utfordringene)

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.