#395 - Ansvar

Å ta ansvar belønnes med mestring, mening og opplevelse av kontroll, mens ansvarsfraskrivelse betales med maktesløshet.

Hva er mitt ansvar? Hvor mye ansvar kan jeg ta for egne tanker, følelser og handlinger? Når jeg ikke evner å bistå barna på en god måte, blir utålmodig og irritert, er det da mitt ansvar å hente meg inn? Eller er min utålmodige natur en del av mitt sosiale og genetiske opphav, og dermed en slags disposisjon for utålmodighet påført meg av mine forfedre og min arv? Kan det hende at hjernen min ikke er konstruert for tålmodighet, og dermed vil mine forsøk på å være tålmodig mislykkes gang på gang. Det er sant at jeg mislykkes, og det er ikke usannsynlig at det er mine erfaringer gjennom livet som gir grobunn for min litt rastløse natur, men selv om årsaksforholdet ligger i årsaker jeg egentlig ikke hadde noen kontroll på, må det fremdeles være mitt ansvar å trekke pusten dypt og senke skuldrene når barna gjør alt det jeg mener de ikke burde gjøre.

Dette er et vanskelig tema, og når jeg snakker om det blir jeg ofte moraliserende og litt frekk. Jeg tror egentlig at alt vi gjør har en årsak som igjen har en årsak også videre ad infinitum. Disse årsakene kan ligge utenfor vår kontroll og de kan være påført oss av rene tilfeldigheter eller av andre mennesker som igjen gjør det de gjør på grunn av årsaker utenfor deres kontroll. Det vil si at vi dypest sett ikke kan klandre mennesker for noe som helst. Hvis man nøster tilbake årsaksforholdene, handler de på bakgrunn av påvirkninger de egentlig ikke kunne noe for.

På denne måten kan man unnskylde alt, og man blir et slags evig offer for årsakssammenhenger utenfor egen kontroll. Jeg tror kanskje det forholder seg omtrent slik, men jeg tror ikke det er en god holdning til seg selv og livet. Jeg tror vi bør tenke at mennesker er ansvarlige, og jo mer ansvar de våger å ta, desto mer kontroll kan de opparbeide seg og desto mer mening og herredømme over eget liv vil de føle på. Desto mer ansvar vi fraskriver oss, desto mer meningsløst og tilfeldig vil livet fremstå, og desto mer hjelpesløs vil man føle seg.

Spørsmålet er hele tiden hvor mye ansvar kan vi bære, og hva skal vi slippe å bære. Mindre ansvar gir en lettelse i øyeblikket, men på lang sikt kan det representere en mentalitet som borger for et liv preget av håpløshet og meningsløshet. mer ansvar kan avstedkomme mer mening, men for mye ansvar kan knekke oss fullstendig. Jeg tror god psykisk helse kan handle om å våge å påta seg stadig mer ansvar, og det er nettopp det jeg skal snakke om på en litt sleivete måte i dagens episode av SinnSyn.

Vil du ha mer psykologi og flere dypdykk i menneskets sjelsliv?

Vil du har en praksis for selvutvikling og hjelp til å dykke ned i ditt eget indre liv?

Da kan BeBalanced.ai være noe for deg!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.