Episode 444: Slik ble jeg britisk statsborger: fabelaktig seremoni på ambassaden

Jeg forteller om hvordan en uskyldig kafétur plutselig ender med at jeg står midt på fortauet og prøver å redde en skadet måkeunge, og hva jeg lærer av Fugleadvokatene om hva man egentlig skal gjøre når man finner fugleunger i byen. Hele operasjonen med pappeske, varmeflaske, T-bane og veterinær blir en liten redningsaksjon – men hva gjør man når man ikke får vite hvordan det går med dyret i etterkant?

Sommerferie får også gjennomgå. Jeg snakker om hvorfor jeg egentlig misliker lange sommerpauser, hvordan det er å være «alltid på vakt» som daglig leder i et IT-selskap, og hvorfor seks ukers ferie mest føles som en teoretisk konstruksjon. Bør vi heller ha kortere arbeidsdager gjennom året enn en eviglang sommerferie der alt stopper opp?

Jeg deler opplevelsen av å plutselig sitte og glede meg til fotball-VM med Norge-kamper, til tross for at jeg nesten ikke har sett fotball siden 1998. Samtidig beskriver jeg hvordan Pride-paraden i Oslo både fascinerer og sliter meg ut, med intens lyd, roping og roing jeg nekter å bli med på. Kameraet er med, men hva gjør det med fotoøyet når man står midt i kaoset med kun en 28mm og knallsol rett i trynet?

En stor del av episoden handler om statsborgerskap og identitet. Jeg tar dere med inn bak de tunge dørene på den britiske ambassaden i Oslo, inn i den skjulte hagen og det gamle Thomas Heftye-huset, til en høytidelig, overraskende personlig statsborgerseremoni. Hva betyr det egentlig å bli britisk i tillegg til norsk, og hvordan kjennes det å avlegge troskapsed til King Charles i et rom fylt med malerier, lysekroner og portretter av Diana og Churchill?

Jeg går også inn i en mer ubehagelig del av hverdagen som utvikler: hva gjør jeg når noen laster opp potensielt ulovlig overgrepsmateriale til fotokritikktjenesten min? Jeg snakker om ansvaret, rapportering til politiet, tekniske grep og den ganske kinkige situasjonen det er å måtte se innhold som i seg selv er forbudt å se.

Til slutt nørder jeg skikkelig på AI: GPT-5.5, GPT-5.6, Fable 5, Mythos, kinesiske GLM-modeller og hele «våpenkappløpet» mellom USA og Kina. Jeg drøfter hvorfor det er misvisende å avfeie LLM-er som «avansert autocomplete», hvordan de faktisk lærer kontekst og menneskelighet gjennom språk, og hvor grå grensen blir mellom simulert følelse og ekte følelse når både mennesker og maskiner uttrykker alt via ord.

See omnystudio.com/listener for privacy information.