Ness 499 med Jan Ludvig Andreassen – Sentralbankene lyver

Høyere rente gjør mange nordmenn rikere. Bare halvparten av oss har gjeld, innskuddene i bankene vokser raskere enn utlånene, og pensjonistkullene – den eneste aldersgruppen som faktisk øker – lever godt av 4,25 prosent.

Konsekvensen er ubehagelig: skal Norges Bank i det hele tatt merke en effekt på økonomien, må den ramme låntakerne desto hardere. Rentevåpenet er blitt sløvt, og et sløvt våpen må svinges brutalt.

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika-gruppen, har i årevis vært den norske økonomstandens mest utålmodige avviker. Der kollegene analyserer siste inflasjonstall granulært – «inflation nutters», kaller han dem – ser han på noe langsommere og tyngre: arbeidsstyrken. I USA er den sivile arbeidsstyrken to millioner mennesker mindre enn for ett år siden. Japan mister en million i året. Kinas fruktbarhetstall er under ett barn per kvinne, som betyr en halvering for hver generasjon. Vesten har ikke en konjunkturnedgang. Vesten har en demografi.

Og en gjeld. Andreassen beskriver et regime økonomene kaller fiskal dominans: når statsgjelden blir stor nok, kan ikke sentralbanken lenger bestemme renta – gjelden gjør det. Realrenten må holdes lav, helst negativ, til inflasjonen har spist opp verdien av gjeldsbrevene. Men det kan ingen sentralbanksjef si høyt. Så de lover å bekjempe inflasjonen mens de i praksis lar den surre. Markedet gjennomskuer det, og priser inn noe som ligner konkurs på lange statsrenter: seks prosent styringsrente i 2056, i økonomier som ikke vokser.

Så er spørsmålet hva som skjer med boligbyggerne. Med Oslo-prisene. Med kronekursen som nekter å oppføre seg som den trygge havnen den burde være. Andreassen har solgt huset sitt selv.

Han vet noe han ikke vil si rett ut. Nesten.

See omnystudio.com/listener for privacy information.