Fra arkivet: 6 råd til deg med uro

Denne uka har jeg kjent på en enorm uro. Og det har føltes som et gufs fra fortiden. I årevis slet jeg med til tider sterk angst. Jeg var konstant bekymret for alt som kunne gå galt, for samtidig med at mange ting i livet mitt faktisk gikk i tusen knas, hjalp jeg til med å finne på stadig flere ting som kunne skjære seg. Og jeg brukte enorme mengder energi på å fikse alt for alle andre.
Jeg bar hele verden på mine skuldre, selv om ingen hadde bedt meg om det. Jeg tok det for gitt at det var min jobb. Hadde du spurt meg om jeg satte tilsvarende krav til andre, ville jeg ha fnyst.
Selvfølgelig ikke. Det var min jobb. Men i en verden med nesten åtte milliarder mennesker, er det rimelig å forvente at jeg skulle ha hele ansvaret for alt som kunne gå galt? Selvfølgelig ikke. Selv ikke i min umiddelbare omgangskrets.
Vi har alle ansvar for å gjøre vårt beste. Bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Men vi kan ikke gjøre alt, og vi kan ikke gjøre alt for alle andre. Faktisk vil jeg mene at å gjøre alt for alle andre er å yte dem en bjørnetjeneste. Men det kan jeg skrive mer om en annen gang.

Følelser er ikke farlig.
Jeg tror uro er viktig. Jeg tror uro er viktig fordi det kan fortelle oss om hva som er viktig for oss. For selv om følelser kan være ubehagelige er de ikke farlige. Det er hva vi gjør med følelsene våre som potensielt kan gjøre dem farlige.
Å undertrykke følelser kan være kjempefarlig.
Da jeg endelig skjønte at jeg trengte hjelp til å ta tak i angsten, var det gått så lang tid at jeg igjen og igjen tenkte "jeg vil dø".
Det gjorde meg livredd.
Jeg ville ikke dø.
Jeg ville leve.
Jeg ville leve og ha det bra. Men jeg var så sliten at jeg ikke klarte å tenke på noen annen måte å få tankekjøret og uroen til å stoppe på.

Veien ut.
Så jeg ba om hjelp. Jeg snakket med legen min og fortalte hvordan jeg hadde det, uten å legge lokk på noe. Jeg satt på kontoret hans så snørr og tårer rant, og var så flau over å ikke mestre livet mitt at jeg gråt litt ekstra bare for det.
Og legen så på meg og sa at jeg hadde angst.
Jeg trodde ikke det var sånn angst så ut. Jeg trodde jeg bare var stressa. Jeg skjønner nå at stress er noe annet. Legen sendte meg til samtaleterapi og angstmestringskurs. Og sakte, men sikkert klarte jeg slippe tak i ansvaret jeg hadde tatt for alle andre, og konsentrere meg om å bli kjent med meg selv, og hva jeg selv hadde behov for.
Jeg kjenner fortsatt på uro, langt mindre nå enn for noen år siden, men i perioder er den der. Og jeg synes fortsatt det er ubehagelig.

Seks råd til deg med uro.
1. Be om hjelp. Si det til legen din. Si det til vennene dine og familien din. Ikke gå og bær på det aleine. Det er ingenting å skamme seg over. Angst og uro er naturlige responser fra hjernen på stress. Det finnes måter å gjøre det bedre på.
2. Forsøk å ikke dytte uroen vekk. Anerkjenn at den er der, og hvis du orker det, kan du prøve å bare sitte i ro med uroen din. Hva prøver den å fortelle deg? Det er ikke sikkert uroen har rett, men den kan kanskje lære deg om noe som er viktig for deg.
3. Hvis uroen er veldig sterk, hjelper det å vende fokus over på noe som er helt konkret. Jeg liker øvelsen "fem, fire, tre, to, en". Legg merke til fem ting du kan se rundt deg. Fire ting du kan høre. Tre ting du kan føle. To ting du kan lukte. Og en ting du kan smake.
4. Mediter. Det finnes massevis av apper, både gratis og betalte, som har meditasjoner spesielt rettet mot å løse opp i angst og uro. I tillegg til at meditasjon i seg selv hjelper over tid. Jeg har brukt appene Calm og Headspace, og jeg kjenner mange som bruker Insight timer.
5. Beveg deg. Selv litt bevegelse, en liten tur eller en dans, frigjør endorfiner som er kroppens eget lykkehormon.
6. Kos på noe. En hund eller en katt, eller gi en klem til noen du er glad i, hvis du kan, eller gir deg selv en massasje. Det frigjør oksytocin i kroppen din. Oksytocin er kjærlighetshormonet, og hjelp…