Fra arkivet: Bergen

I

M skal kjøre meg hjem. Det er kveld, men himmelen er fortsatt blå over fjellene på den andre siden av vannet. Jeg er søvnig. Vi kjører ut på veien, og plutselig blir alt helt mørkt. Sorte skyer veller inn over fjellene, og regnet tar siste lille rest av sikt. Jeg vil rope til M at han ikke må kjøre så fort, at det er farlig, men før ordene kommer ut har vi brast gjennom autovernet og bilen er under vann. Synker raskt, dypere ned i det grønne. Jeg er så søvnig. Kroppen vil ikke lystre. Og jeg har hørt et sted at jeg må åpne vinduet for å klare å komme meg ut, fordi trykket av vannet er for stort til at jeg kommer til å få opp døra. Jeg må våkne, tenker jeg. Jeg må våkne, hvis ikke dør jeg. Så våkner jeg. Jeg er hjemme hos mamma. Regnet hamrer mot ruta. Det var bare en drøm.

II

M og jeg skal til Bergen. Bergen er på en måte hjem. Selv om alle bortsett fra den yngste søsteren min har flyttet derfra. Selv om hjem er sammen med M. Det er i Bergen jeg er født. Der jeg er vokst opp. I alt regnet. På den blanke, sorte asfalten som speiler lyset fra de oransje gatelyktene.

III

Bergen er ikke hjem. Byen har aldri villet ha meg. Fra Skansen ser jeg Askøy. Og Laksevåg. Og Marineholmen. Og Nordnes, og bak Nordnes er Møhlenpris. Og bak Lyderhorn er Loddefjord. Og bak der igjen er Sotra. Jeg har bodd her, i og utenfor byen, i over 17 år av livet. Jeg er født her. Men jeg hører ikke til her.

IV

Jeg har tenkt at vi skal kjøre når det er lyst, men når M sier vi må vente til etter jobb, kjenner jeg at pusterøret snører seg sammen. Jeg er ikke sanndrømt. Ingen fare. Det er meldt sol i Oslo. Sol på Ustaoset. Når vi kjører fra Geilo er det blitt helt mørkt.

V

Hvorfor har du ikke holdt på dialekta, spør folk meg, men det er jo nettopp det jeg har gjort, lærte aldri bergensk. Ga opp da førsteklasselæreren min ba meg si «En rød rev» for å vise alle at jeg snakket annerledes, og fordi jeg ikke ville snakke annerledes, prøvde jeg å si det på bergensk, men skarre-r-ene satte seg fast i halsen. Resten av klassen lo. Det var ikke meningen at de skulle le.

VI

Regnet kommer så snart vi krysser grensa til Vestland fylke. Ved Vøringsfossen blir vi stående i 45 minutter å vente på en tunnelsprengning. Etter avkjøringa til Nordheimsund står det noe om stengte veier, jeg ser ikke helt, men det står ingenting om Bergen, det går sikkert fint. VII Østlendingen, kalte inspektøren på ungsomskolen meg, selv om jeg aldri hadde bodd på Østlandet. Jeg er bergensk, sa jeg. Du er ikke bergensk, sa han. Hva er jeg da, lurte jeg på.

VIII

På Voss må vi snu. Vi er 30 minutter for seint ute til å passere. Veien om Hardanger er en time lenger, og først må vi kjøre 30 minutter tilbake. Vi kommer ikke til å være fremme før klokka ett om natta. Det går greit, tenker jeg. Vi får Hardangerfjorden på venstre side. Ikke høyre, som vannet i drømmen. Tullhøne, tenker jeg. M kjører i 60. Maks. Veien er svart. Vannet er svart. Og mange steder er det så vidt det er plass til den lille, hvite golfen. Skjerp deg, tenker jeg. På Kvamskogen begynner det å sludde. Store, tette filler, så vi ikke ser veien. – Du er i hvert fall litt sanndrømt, sier M.

IX Fra Skansen går jeg ned gjennom smauene mot Katten. Har ikke gått akkurat denne veien før, men retningen bor i kroppen. Det føles likevel ikke som hjemme. Det er sårt. Men det er også en lettelse. Alle steder jeg ikke er hjemme, er jeg også fri til å være akkurat den jeg vil. Fri til å tenke det jeg ikke kan tenke når stedet krever noe av meg. Dette stedet krever ingenting.

X

Jeg slapper av når vi kommer til Åsane. Inn på motorveien. Det oransje lyset fra gatelyktene mot den svarte, blanke asfalten.