Ferdaminne(r) – våren 2022

I

I en stille bakgate et eller annet sted mellom Vatikanet og Spansketrappen, finner vi en bar med en stor terrasse under trærne. På den andre siden av gaten står det en gammel mann og røyker. Han har tatt finstasen på, og i trærne rundt ham er det papegøyer. Vi ser i hvert fall fire. Grønne, med oransje hoder. Litt mindre enn skjærer.

Jeg visste ikke at det levde ville papegøyer i Italia. Jeg trodde det var noe som hørte jungelen til.

Etterpå kjenner jeg igjen lydene deres andre steder i byen, og ser dem ofte fly fra en treklynge til en annen.

II

Oliven er uspiselige rett fra treet. Det sier guiden på vingården vi besøker. De to gårdshundene legger seg ved siden av henne i skyggen mens hun forteller.

Olivenolje må presses i løpet av noen timer etter at olivenene er plukket fra trærne for at syreinnholdet ikke skal overstige 1 prosent, mens oliven som skal spises må ligge i saltlake i minst 40 dager for å skylle ut bitterstoffene.

De små grønne knoppene vi kan se på trærne nå, er ikke oliven, men olivenblomster som ikke er sprunget ut ennå.

III

En time utenfor Roma fylles plutselig grøftekanten utenfor togvinduet med tusenvis av små, røde, ville valmuer. Det er tett i tett av dem, også på den andre siden av den lille grusveien som følger togskinnene. Og så: en stor åker med gule aks hvor de røde blomsterhodene har spredt seg utover det hele.

Jeg tenker på de bittesmå valmuefrøene, og hvor lett det må være å spre dem over store områder. Hvis vinden tar tak i frøhodet, skytes frøene ut gjennom hullene i toppen.

Jeg lurer på hvor mange valmuer jeg trenger for å få valmuefrø på rundstykkene mine i et helt år.

Jeg tenker på hvordan opium lages av den størknede blomstersaften fra frøbelgene til valmuen. Lag et snitt i belgen og rull av den klebrige massen etter at den har størknet. Gjør det på tusenvis, hundretusenvis av planter.

IV

På gulvet i St. Peterskirken har de felt inn gullskrift i gulvet som viser hvor store andre kjente kirker er. Jeg vet ikke om jeg synes det er morsomt eller patetisk.

Min er større enn din.

St. Peterskirken er lengre enn to fotballbaner. Men det er ikke størrelsen som slår meg når jeg kommer inn. Det er fargene. Duen i det gylne vinduet i altertavlen. Menneskene som kneler i en bortgjemt krok.

V

Jeg ser på kartet at det er en stor park like ved der vi bor, og tenker at jeg skal gå dit for å skrive. Men når jeg kommer dit parken er på kartet, er det bare en endeløs bygning langs veien. Ikke et tre i sikte.

Noen dager senere går vi forbi den samme veien, men da står en port åpen midt på veggen. Midt i åpningen står det en soldat med gevær, men bak soldaten kan jeg skimte parken. Enorme trær og palmer, men ingen mennesker foruten soldaten.

VI

Over en port henger det en skytsengel. Det er en gammel dame med hengepupper.

Måtte du ha gode dager

Stor klem

Din Kaja