Fra arkivet: Om ensomhet

I

Jeg kommer over en guru på TikTok. Hun sier ting som jeg kjenner igjen, som jeg tror på og som jeg stoler på. Som at følelsene dine bare er informasjon, og at hvis du slipper dem gjennom, vil de slippe tak i deg, men hvis du prøver å stå i mot dem, vil smerten bli større, være der lengre.

Så sier hun ting som skremmer meg.

Mennesker er ikke bygget for å være aleine, sier hun.

Hvis du har behov for aleinetid, så er det noe i deg du ikke har helbredet. Noe i relasjonen din til andre mennesker. Du har ikke gode nok grenser, eller har ikke lært deg å stole på å ta i mot kjærlighet.

Jeg lukker appen.

Hvordan kan man høre ordene når andres følelser river gjennom kroppen, eller rommet er fylt med andres stemmer?

II

Man skulle kanskje tro, etter halvannet år med isolasjon og nedstengte byer, at jeg trenger by, mer by, mer tette dansegulv, og kropper jeg ikke kjenner, som pulserer, tett inntil min.

Man skulle kanskje tro, om det moderne mennesket jeg er, at jeg trenger et stort moderne kjøkken, et nyoppussa bad.

Men det gikk opp for meg her, at det jeg savner mest, og som jeg ikke har opplevd på riktig lenge, er lukta som finnes i et gammelt hus på landet. Lukta av den harde, fargesterke malingen på gelenderet fra gangen og opp i andre etasje. Lukta av at noe har brukt litt for lang tid på å tørke, og av støv som har blitt kostet bort, ukentlig om ikke daglig, men som ingen klarer å banke helt ut av møblene.

Jeg har savnet et skrivebord, trukket bort til vinduet i et av soverommene i andre etasje. Gjerne et av dem som vender mot gårdsplassen, for det er så mørkt der inne at om noen skulle se opp, så vil de ikke få øye på meg, men lyset fra vinduet vil likevel være nok til å lyse opp sidene i notatboka mi.

Fra vinduet har jeg oversikt over alle, og kan se når bonden runder hjørnet på låven, og vil jeg ikke prate med noen, så rekker jeg å gå ned i gangen og få støvler og jakke på, uten å stresse, og gå ut døra og ned veien, bort fra låven.

Og når bjella ringer på gården, vet jeg at spisestua er fylt med latter og gode lukter, og at jeg sakte kommer til å smelte der inne, og at ordene slutter å flyte ut av hendene mine, men ut av munnen min i stedet, som har fått et smil, selv om øynene fortsatt er tenksomme.

III

Hvor mange ganger har jeg lært at ensomhet ikke er for meg?

Etter ett år på hjemmekontor da hovedkontoret til jobben var i en annen by?

Etter tre dager i Nice, når jeg endelig skulle få et par uker til å skrive, helt for meg selv?

Etter tre uker med sår hals, i mars og april 2020?

Jeg trenger å lene ensomheten min mot fellesskap og kjærlighet.

Men jeg er dårlig på fellesskap.

Dårlig på kjærlighet.

Andre mennesker har alltid betydd at jeg må tømme mine egne lagre, og da er det ingenting igjen til meg. Ingen ord igjen til å fare gjennom kroppen og ned på papiret. Ingen ord til å reparere alt. Nesten alt.

Foruten ensomheten.

Måtte du høre til denne uken.

Vi høres.

Stor klem,

Din Kaja