Hva om vi ikke var redde?

Helt siden angrepet på Pride har jeg balet med frykt.

Ikke så mye min egen, selv om jeg fortsatt baler med den også.

Men hva det er som gjør frykten til en så sterk drivkraft hos mennesker?

Hvorfor vi er redde for så mange ting som virkelig ikke spiller noen rolle?

Og hvor den frykten kommer fra?

Arvet nedover gjennom generasjoner og årtusener, fra en tid hvor den kanskje ga mening?

Eller har den noensinne gitt mening?

Helt siden angrepet på den amerikanse kongressen har jeg balet med frykt.

Tenkt på hvordan den kan brukes som et våpen.

Men at de som bruker frykten til å bevæpne andre, også må være redde.

Redde for at ingen kan elske dem, tror jeg, med mindre de er størst, og best, og at den eneste måten å bli det på, er ved å trykke andre ned, og stå på de brukne ryggene deres.

Tenk på hvor mye høyere du kunne kommet hvis du bygget folk opp, og sto på skuldrene deres i stedet.

Hele livet har jeg balet med frykt.

En tett snøring i brystet som har gjort det vanskelig å puste.

En stemme som aldri turte å si til andre: Elsk meg.

I steden sa den til meg:

Du må forutse alt som kan skje av gale ting og fikse dem, så ingen kan gi deg skylda.

Du må forutse hvem andre vil at du skal være, du må alltid være til nytte, og aldri til bry, så ingen vil ønske å vise deg bort.

Du må alltid være smartest, og best i alt du gjør, du må aldri gjøre feil, for hvis du er feilfri, vil nok alle like deg bedre.

Frykt er slitsomt.

Frykt sprer seg i fra brystet og får hele kroppen til å knyte seg sammen, får hjernen til å knyte seg sammen.

Frykt gjør oss syke og små.

Botemiddelet er å se på frykten, og klemme den redde 6-åringen som trodde på den, fordi det gjorde dem trygg.

Botemiddelet er å kjenne på hvor mye friere vi puster når vi slipper tak i frykten, og nyte latteren som plutselig fyller den ledige plassen.

Botemiddelet er lek og glede.

Botemiddelet er å se at det finnes andre som gjør det vi ønsker å gjøre.

Botemiddelet er å være seg selv og vite at det finnes mennesker som elsker oss.

*

Denne uka har jeg snakka med nevøen min. Han ønsker seg glitterkjole. En rosa. Faren sier at det er noe nytt. Bare er en fiks idé. Denne uka er det glitterkjole, neste uke er det det nyeste ninjago-settet. Han sier det bare er fordi bestevenninnen har glitterkjole. Han kan ikke få alt han ber om. Det gjorde ikke vi heller.

Det kan hende han har rett. At det er noe som går over. Men om det ikke går over, håper jeg at guttungen aldri slutter å spørre. At han fortsetter å være trygg nok til å be om det han vil ha.

Jeg håper at ingen av oss slutter å be om det vi egentlig vil ha.

Jeg håper ingen av oss slutter å lytte til den lille stemmen som sier i fra om hva vi egentlig vil ha.

Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å lytte til den. Jeg var så vant til å ikke gjøre det. Men jeg husker når jeg begynte å lytte igjen. Hvor vanskelig den var å høre. Og hvor vanskelig det var å gjøre som den ba meg om. Hvor ufornuftig den hørtes ut. Noen ganger ba den om en is. Noen ganger om å sitte å tegne på gulvet. Andre ganger ba den om å få legge seg i senga, og synge nattasanger til vi sovnet. Den ba aldri om å få sitte i timevis å jobbe foran datamaskina.

Jeg skjønner at nevøen min ønsker seg glitterkjole. De glitrer jo.

Jeg ønsket meg alltid Lego Technics. Og plukket bare opp dukkene mine når jeg hadde venninner på besøk som ville leke med dem.

Hva ønsker du deg? Hvis du ikke skal være så fordømt fornuftig?

*

Måtte du få det du ønsker deg denne uken.

Stor klem,

Din Kaja

*

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den.