Svaler og sykkelhjelmer

I

Jeg sitter med sykkelhjelmen på. Inne. Det er en sånn dag. Jeg hadde sånn driv på morgenen i dag. Alt jeg skulle gjøre når jeg bare var ferdig med alle måttene og burdene. Men innen jeg var ferdig med det, gikk liksom piffen litt ut av meg. Så jeg tok meg sammen. Bestemte meg for å hive meg på sykkelen og sykle opp til det diggeste bynære turområdet jeg veit om til der vi bor. Kledde på meg, tok på meg sykkelhjelm, sjekka batteriet på sykkelen.

Det var selvfølgelig tomt.

Og jeg kan høre deg himle med øynene. El-sykkel! Hva er galt med vanlig sykkel?

Ingenting! Men jeg har bare el-sykkel, og den er grusomt tungt, og bakken opp dit jeg skal gå tur er grusomt bratt og lang.

Så jeg satt batteriet på lading.

Og nå sitter jeg her, med hjelmen på, fordi jeg ikke tør å ta den av meg. For hvis jeg tar den av meg så har jeg liksom gitt opp. Men på et vis føles dette mye tristere.

II

Hvordan vet du at noe ikke var meningen? Fordi det ikke skjedde. Hadde det vært meningen, så hadde det skjedd. Det betyr ikke at det ikke er kjipt. Eller at det aldri kommer til å skje i fremtiden. Men hvis det hadde vært meningen, så hadde det vært sånn.

Jeg prøver å slutte å lage unnskyldninger for alt jeg ikke har gjort. Alt jeg ikke har blitt. Alt jeg ikke har fått til. (Og noen ganger for det jeg har gjort også …)

Det er som det er, det ble som det ble, hvis jeg kan være ærlig om det, så kan jeg gjøre noe med det nå. Jeg får ikke gjort noe med fortiden. Det var ikke meningen.

III

Over Ekeberg flyr svalene i store flokker. Eller kanskje er det tårnseilere. Jeg er plutselig ikke helt sikker på forskjellen. Jeg vet at det er en. Den har med buen på vingene og kløften i halen å gjøre, men jeg husker ikke akkurat nå.

De er fine uansett.

De minner meg om pappa.

Pappa elsket svaler.

Han hadde noen tatovert på armen, og på veggen på balkongen hengte han opp en laminert papirsvale med datoen for årets første. Hvert år.

Det spiller ingen rolle om det er svaler eller tårnseilere. De minner meg uansett om pappa.

Han skulle ikke dødd, tenker jeg.

Eller, han gjorde jo det.

Jeg skulle uansett ønske at han var her nå.

To og et halvt år uten pappa.

En evighet og et øyeblikk.

IV

På Tusenfryd tar jeg med meg nevøen til M i SpinSpider. Når vi er helt på toppen gråter jeg av glede, og er glad for at ingen kan se meg. Er det sånn det føles å fly? Det kribler i magen. Noen hyler. Jeg vet ikke om det er nevøen til M eller noen andre.

Jeg ler.

Takk, sier jeg, inni meg.

Når vi kommer ned får vi høre at noen er blitt truffet i hodet av en måke. Jeg vet ikke om det er sant. Det står ikke på noen av nettavisene.

V

Jeg tror meningen med livet er glede.

Så hvorfor er det så himla vanskelig?

Måtte du gjøre det det er meningen du skal gjøre, kjære.

Stor klem

Din Kaja

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!