Fra arkivet: 365 avslutninger

Si meg, kjære: Er du en som begynner? En som kjenner fristelsen av en ny idé. Lukta av et nytt prosjekt. Den boblende gleden av noe som ikke er avgjort ennå?

Jeg er.

Er du en som tenker at grunnen til at du ikke har fått gjort ferdig det du har begynt på, er fordi du har det for travelt? Eller fordi du ikke har funnet den riktige tingen? Eller fordi du ikke har den riktige planen?

Jeg er.

Jeg har hatt så mange strikkeprosjekter som har ligget i hauger rundt i leiligheten. Jeg har hatt milevis med påbegynte oppussingsprosjekter. Jeg har hatt titusen åpninger, snutter, spirer, eller fler, som kanskje en dag skulle bli til en hel, ferdig tekst. Kanskje til og med til en bok.

Men de ble ikke det.

For jeg begynte på noe nytt.

Og så noe annet.

Og så enda en ting.

Og på et tidspunkt sluttet det å bli gøy med begynnelser. For jeg hadde jo ingenting å vise til. Ingenting som var ferdig. Og det var en innmari vond følelse. Så i fjor bestemte jeg meg for at mottoet mitt for året skulle være å «gjøre ferdig». Jeg fikk rett og slett ikke lov til å begynne på nye ting før de gamle var ferdig. Det gamle strikketøyet. Det gamle maleprosjektet. Den gamle boka.

Og jeg oppdaget at jeg måtte tillate meg selv å være dårlig. For frykten for å være dårlig hindret meg i å bli ferdig. Det var ikke bare gleden over å begynne på nye ting som gjorde det. Den gleden var en måte å lure meg selv til å tro at jeg ikke var redd.

Og sakte, men sikkert våknet stoltheten over å klare å gjøre meg ferdig med noe. Og det ble en like stor glede som å begynne på nye ting. (Nesten så stor at jeg av og til glemmer å la meg selv leke med begynnelsen, utforske og la det gå litt tid før jeg forplikter meg til én ting).

Og det trenger ikke å være store ting. De pulsvantene du ikke har strikka på siden i fjor vinter. De tar deg en kveld å gjøre ferdig. Det brevet du begynte på. Eller det som kanskje skulle bli en novelle. Skriv det ferdig. Og feire at du har gjort det, for du er en av få.

*

(Her er det på sin plass med en shoutout til min kjære brevvenn R som sendte romanen sin til forlag denne uka. Endelig. Etter mange år. DU ROCKER R! Jeg er så sinnsykt stolt av deg!)

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!