For harde livet

Se for deg en and. Midt i elva. Over vannflata ser den rolig ut, men under vann padler den for harde livet. Mot strømmen. Og rett foran anda er det flere ender. Som også padler. Hardt, hardt, hardt. For der fremme kan de se en liten øy. En bitte liten øy. Og på den øya vokser det mat. Ikke nødvendigvis noe de liker. Men det er mat. Bitte litt. Men ingen av endene beveger seg av flekken.

Hvis vår and hadde snudd seg, så ville den ha sett at det litt lenger nedi elva er en mye større øy, med mye mer mat. Bedre mat. Delikatesser. Men den tørr ikke å snu seg. I tilfelle den mister terreng.

Jeg føler meg som den anda.

Padle, padle, padle. Mot et mål jeg ikke engang er sikker på om er verdt det. Jeg padler fordi jeg tror jeg må. Fordi alle andre gjør det.

Jeg vet ikke om human design er for woo-woo for deg, men de siste par årene har jeg funnet mye nytte i det systemet. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene av «mitt» design, og kjenner at det gir meg en tillatelse til å være mer av den jeg er. Jeg har vært veldig opphengt i energitype, og profil, og kanaler og porter og alt det er veldig spennende, og nyttig, men for et par uker siden fikk jeg en lesning av designet mitt, og det slo meg, hardt, at jeg har hatt fokus feil sted.

Hvis du kjenner til human design, vet du at det er ni energisentre i kroppen vår, og at disse kan være åpne/udefinerte (hvite i kartet) eller definerte (farget i kartet). Men det du kanskje ikke vet er at det ofte er energien i de åpne sentrene vi identifiserer oss med, og at det er dem som kan dytte oss ut av kurs, selv om det er de definerte sentrene våre som «egentlig» er de vi er.

Jeg har fire åpne sentre: Hodet, ajna, solar pleksus og roten.

Gjennom de åpne sentrene tar vi inn omverden. Har du et åpent hode får du kanskje mange ideer, og tror at du må gjøre noe med dem alle sammen. Har du et åpent solar pleksus tror du kanskje at du har masse følelsessvingninger, men egentlig tar du bare inn, og forsterker, følelsene til de rundt deg. Hvis du har en åpen rot, tror du kanskje at alt haster, og jobber hardt, hardt, hardt for å krysse alle tingene av lista, uten å sjekke om det er de riktige, eller viktige, tingene du stresser med, eller om du bare tar inn, og forsterker, andres stress.

Den siste der er det jeg kjenner på nå. Den siste der er det jeg innser at jeg har balet med hele livet. Padle, padle, padle, som en forskremt and, mot et mål jeg ikke engang vet om jeg bryr meg om. Jeg gjør mange ting fordi jeg kjenner på presset, og ikke fordi jeg kjenner på lyst eller glede, og det gjør meg trist, og stressa. Og jeg tror ikke det er en quick fix for å løse det.

Det hjelper å være bevisst det. Det hjelper å meditere. Det hjelper å gjøre ting for moro skyld. Det hjelper å gi litt faen.

Men det er så skummelt. For kan jeg stole på at ikke alt går til helvete hvis jeg slutter å padle? Slutter å streve? Strebe? Kanskje ikke. Men forhåpentligvis blir det litt mindre strevsomt. For det er jo ikke som om jeg ikke vil gjøre ting. Jeg elsker å gjøre ting. Lage ting. Jeg er bare så lei av å streve med ting som ikke betyr noe.

La oss løfte beina denne uka. Slippe opp litt og litt og våge å se hva som dukker opp nedover elva. Hva skjer hvis vi hviler litt? Hva skjer hvis vi slipper litt taket?

Stor klem

Din Kaja