Fra arkivet: Andres nevroser

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019 om andres nevroser.

En.

Nevroser. Fellesbetegnelse for en rekke former for psykiske lidelser som er forbundet med subjektivt sett plagsomme symptomer, innskrenket livsutfoldelse uten at det kan påvises markert brist i evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet, og uten at det kan påvises en biologisk sykdom eller skade som forklarer sykdomsbildet.

Store norske leksikon.

To.

Jeg liker livsutfoldelse. Jeg liker politimester Bastian. Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Men likevel alle disse lagene, frykten for å gjøre feil, ikke være bra nok. Disse reglene som andre eksplisitt eller implisitt har gitt deg. Disse lagene som stivner til harde skall og gjør det nesten umulig å komme seg ut av dem. Fordi du ikke merker at de er der og til slutt har tilpasset hele livet ditt til å utfolde seg innenfor det harde, lille skallet.

Tre.

Ikke begynn en tekst med at du våkner.

Ikke skriv om at hovedpersonen ligger i fosterstilling.

Ikke skrive om te.

Ikke skrive om katter.

Ikke skrive i presens.

Ikke skriv jeg.

Ikke, ikke, ikke.

Og alt du kan tenke på er at du våkner, at du ligger i fosterstilling, at du drikker te og liker katter. Kan en tekst bli god likevel? Selvfølgelig.

Fire.

Og du leser kanskje en tekst om katter, om te, om fosterstilling, om å våkne, eller om bare én av disse tingene, skrevet i presens. Eller du skriver den kanskje, fordi du ikke klarte å la det være. Eller du skriver ingenting fordi du ikke kan skrive om disse tingene. Og du kan ikke skrive om noe annet. Men på en eller annen måte må det dannes et hull i skallet.

Ny luft kommer inn. Nytt lys. Skallet er hardt, men også sprøtt og presser du deg mot det lille hullet vil kantene begynne å smuldre, og det vil bli større og større, og til slutt så stort at du kan klatre ut gjennom det. Og rommet utenfor er enormt. Og du føler deg sårbar uten skallet, men du strekker deg, og det er godt, og det er rom her til at du kan vokse. Og du er trygg, for du er bare kommet til et litt større skall. Det vil raskt nok bli trangt og koselig igjen.

Tar du på deg andres nevroser? Andres regler? Gjør dem til dine egne? Selv om de egentlig ikke er sanne eller nødvendige?

Hvor kan du slippe tak i dem?

Stor klem. Din Kaja.

Forresten, liker du denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podcast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.