Den lille tanksen som kunne

Hvordan stoler man på at ting ordner seg?
Hvordan slipper man taket, og tillater at ting kan skje, uten å måtte tvinge dem?
Jeg er 40 år, 1 måned og 11 dager og jeg er blitt til en tanks. Et pansret militært kjøretøy som dundrer blindt frem gjennom livet. Metallet som et skjold rett under huden. Så hardt og stramt at det nesten ikke går an å puste.
Jeg har ingen tillit til at ting ordner seg.
Jeg vil ha tillit, men maskineriet er så velsmurt, og autopiloten så kraftig at jeg ikke aner hvordan jeg skal koble den ut.
Jeg vil tro på at jeg kommer frem, men hvis jeg skrur av motoren er jeg redd jeg ikke kommer til å bevege meg av flekken.

De som står på utsiden vil kanskje si at det ikke gjør noe.
At den blomsterenga jeg er i ferd med å kverne opp med beltene mine, er et fint sted å være. Hvorfor skal jeg haste videre herfra?
Men jeg ser ikke blomsterenga. Ser bare en prikk i horisonten når jeg kikker ut gjennom kanonløpet. Det er dit jeg skal. Det er dit jeg må. Eller?

Plutselig velter kloden. Jeg slår hodet mot noe hardt. Når jeg får summet meg begynner jeg å trekke og skyve på spakene, trykke på knappene jeg har omringet meg med. Men ingenting skjer. En halvkvalt lyd slipper ut fra dypet av maskinen, men jeg står helt i ro.
Jeg finner en hekte under huden. En til. En etter en låser jeg dem opp. Slipper pusten til. Kravler ut av panseret som et uformelig bløtdyr.
Tanksen min har kjørt seg fast i en grøft. Jeg får den ikke ut herfra. Ikke på egenhånd.
Lenger bort ser jeg en større tanks, og må klore meg fast i jorda for å ikke bytte ut et skall med et annet.
Her ute kommer noen til å spise meg.
Sitter jeg i ro, er jeg et enda lettere bytte.
Jeg kravler inn under buken på min egen tanks så ingen skal se meg.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal lenger. Eller hvordan jeg skal komme meg dit.
Men pusten slipper til.
Dypere og videre enn før.
Dypere og videre enn noen gang.
Jeg bestemmer meg for å bli.
Akkurat her.
For nå.

*

Hvor er du på vei kjære?
Måtte du komme dit med glede og latter.

Stor klem
Din Kaja