Om svaner

Klokka er 14:30 når jeg lukker døra til kontoret. Jeg føler at jeg gjør noe galt. At jeg burde jobbe. Minst til 16. Helst til 17. Men dette er grunnen til at jeg driver for meg selv. At jeg kan styre min egen tid. At jeg kan gjøre mer av de tingene jeg liker, følge min egen rytme. Reise og jobbe andre steder. Også glemmer jeg det. Akkurat som at jeg glemmer at et forhold ikke må se ut på en bestemt måte. At jeg selv kan velge hva jeg vil bruke ettermiddagene og kveldene mine til. At selv om jeg vil at livet skal være annerledes på en stor måte, og helst i forgårs, så kan jeg nyte de tingene som er bra akkurat nå.

Et tjuetalls svaner har slått seg ned nederst i Akerselva for vinteren. Jeg har sett enkeltfugler her også på sommeren, men da er det for mange folk her til at hekkende par trives. De kommer ikke før elvene og innsjøene fryser til lenger inn i landet, og det blir vanskelig å finne mat.

Nå svømmer de i en stor flokk mot ethvert menneske som nærmer seg elva, i håp om at de har med seg en brødskalk eller noe annet spiselig.

Det er også et par ungfugler her. De er nesten like store som de voksne, men mørkegrå og fortsatt litt lodne i fjærdrakta. De holder seg alltid i bakkant av flokken, og jeg vet ikke om det er fordi de er redde for straff fra de eldre svanene, eller om de bare ikke har skjønt at mennesker kan være ensbetydende med mat.

Jeg har ofte tenkt på meg selv som trekkfugl. Det lengste jeg har bodd på ett sted er fire år, og i løpet av mine 40 leveår har jeg hatt 25 forskjellige adresser. Det gir i gjennomsnitt 19 måneder på hvert sted. Er det rart jeg blir rastløs?

Samtidig ønsker jeg å sitte fast et sted, høre til, ha en base å vende tilbake til når jeg har vært ute og luktet på verden.

Om halvannen uke reiser jeg til Berlin. Det tar 16 minutter å ta seg fra forfatterforeningens leilighet og til dyrehagen. Første gang jeg var i fuglepaviljongen kjente jeg på at jeg ville sitte der, i dagevis, og bare se hva som skjedde. Hvilke ord som ville komme.

Stipendsøknaden jeg har skrevet forteller om klimaendringer, bevaring av mangfold og forskjellene på å være en fugl i fangenskap og i frihet.

Jeg mener tingene jeg har skrevet i søknaden.

Men jeg vil fortsatt bare sitte der. I fuglepaviljongen. Og se hva som kommer.

*

Hvor sitter du fast i hvordan du tror ting må være?

Hvor føler du at du må bevise noe?

Hvor nekter du deg det du faktisk kan få?

Har du glemt hvor fri du faktisk er?