Fra arkivet: Trøstetekst

Hei kjære,

Tror du tekst kan trøste?

I

Jeg leiter ofte etter trøst i kunsten. Jeg leiter etter glede, inspirasjon og spenning også, men ofte trøst. I vår og sommer leste jeg «His Dark Materials» av Philip Pullman, fordi pappa var død, og jeg trengte å tro på at vi er mer enn bare kjøttet på kroppene våre, at vi varer lenger enn kjøttet på kroppene våre. Jeg trengte å minne meg selv på at jeg faktisk tror det. Og Pullman har en måte å skrive om det på, som både er skinnende vakker, men også føles logisk for den vitenskapelige delen av hjernen min.

II

Den siste tiden har jeg kjent på en dyp uro. Over politiske systemer som truer med å gå opp i limingen. Over alt hatet som smitter og gjør folk syke (tenk om alle mennesker hadde følt seg elsket, følt seg verdifulle, tror du hatet hadde visnet da). Over en klode som prøver å si ifra om at det holder nå, vi har tatt for mye, vi må klare oss med mindre.

Den siste tiden har jeg forsøkt å døyve uroen, og jeg har lett i litteraturen. Etter noe som er godt. Som kan trøste.

Jeg ville ikke lese fiksjon.

Jeg ville ikke lese tørr og stivbeint faktalitteratur.

Jeg ville ikke lese sakprosa om alle måter ting går til helvete på, eller håndbøker om hvordan jeg kan fikse det.

For jeg er sliten.

Jeg ville bare omfavnes og holdes.

Jeg ville lese om hvor vakker naturen er.

Om at den omfavner og holder oss, hvis vi omfavner og holder den tilbake.

Hvor kunne jeg finne det?

Jeg tenkte på bøker jeg hadde lest før. «Pondlife» av Al Alvarez og en vakker memoarbok fra en norsk forfatter jeg ikke lenger husker navnet på, som skrev om livet i den store hagen og i skogen rundt hagen, om plommetreet som bar så mange frukter at det holdt på å gå under.

Men jeg lette ikke etter gammel trøst.

Jeg lette etter ny.

Jeg gikk langs essayhyllene på Deichman i Bjørvika. Dro bøker med lovende titler ut av hyllene. Satte dem inn igjen.

Fant ikke.

Så et glimmer av en tanke. Hadde jeg ikke hørt et intervju med en forfatter og botaniker i podcasten «On Being»?

Robin Wall Kimmerer er botaniker, og av Potawatomi-slekt. Hun har skrevet flere bøker, men «Braiding Sweetgrass» var lettest tilgjengelig, og jeg var desperat etter et tilfluktssted, så jeg tok det første og beste. Heldigvis var det akkurat det jeg trengte. Urfolksvisdom og vitenskap, flettet sammen i språk og fortellinger som viser meg at det å klare seg med mindre er mer enn nok.

At det er bedre.

III

Jeg rugger. Sitter på benken foran skrivebordet og rugger. Rugg rugg rugg. Skriver og rugger. Jeg bysser meg selv. Med ordene og med kroppen. Trøsterugg. Trøstetekst.

Jeg har lest et sted at mentalt syke mennesker ofte rugger på seg selv for å roe seg ned. Jeg roer meg ned. Med ordene og rugginga. Jeg snakker til meg selv, og til noe utenfor meg selv. Jeg vil være ett med jorda og med teksten. At de skal smelte sammen inni meg selv. Kanskje hjelper det å rugge. Kanskje rister det delene på plass i meg. Tekst og jord i like store mengder.

*

Hvor finner du trøst?

I kjærlighet

Din Kaja