Når frykten er verst

B er redd. Legen hennes skal ha ferie i tre uker og hun er bekymret for hva som skal skje hvis hun trenger legehjelp. Om det er vikarer på legekontoret hun vanligvis går til. Eller om hun må trykke på trygghetsalarmen.

– Du trenger ikke trykke på trygghetsalarmen, sier jeg. – Ikke hvis det ikke er akutt. Vi skal klare å skaffe deg legehjelp. Du kan ringe til meg.

Hun fikler med den lille plastknappen som henger rundt halsen. Så begynner hun å snakke om plasteret hun bruker for å dempe smertene i beina. Hun lurer på hva som kommer til å skje hvis det slutter å funke. Legen hennes har sagt at hun ikke får sterkere plaster. Jeg tror at legen mente at hun ikke får sterkere plaster så lenge det hun bruker nå funker, men jeg sier ikke det. Jeg sier at hvis det slutter å funke så finner vi en annen løsning. At det ikke hjelper å bekymre seg for det nå. For nå funker det jo.

Jeg kjenner igjen min egen frykt i henne. Forsøket på å forutse alt som kan gå galt, og ha en plan for det, selv om det kan hende at ingenting kommer til å gå galt. Og hvis noe går galt, så er det ofte ikke det jeg har bekymret meg for uansett. Men jeg bekymrer meg likevel. Og selv om det er bedre nå enn for noen år siden, bruker jeg ekstremt mye krefter på det. Mer enn hvis jeg bare hadde tatt problemene som oppstår når de oppstår.

Jeg har lyst til å klemme B, selv om hun aldri klemmer tilbake. Lyst til å klemme henne fordi jeg har lyst til å klemme meg selv. Jeg ser deg, har jeg lyst til å si. Men det kommer hun ikke til å skjønne noe av. Jeg ser hvordan hun prøver å skaffe seg en illusjon av kontroll i alt som er uoversiktlig og ukontrollberbart. Vet hvor godt det er å klare å slippe den kontrollen. Og hvor vanskelig det er.

I «101 essays that will change the way you think» skriver Brianna Wiest at «When you consider doing something that you truly love and are invested in, you are going to feel an influx of fear and pain, mostly because it will involve being vulnerable.» Sårbarheten i seg selv er som regel nok til å fylle meg med frykt. Uavhengig av om det er fordi jeg skal gjøre noe jeg elsker eller er engasjert i. Det å leve er skummelt nok. Kanskje fordi jeg virkelig elsker å leve, og at alt føles så skjørt og overveldende.

B er 49 år eldre enn meg. Hun er skjørere enn meg. Jeg skjønner at hun er redd. Men jeg skulle ønske jeg kunne ta frykten fra henne. At hun ikke trengte å bruke den siste tiden hun har på bekymring. Men jeg kan ikke det. Jeg kan bare lete etter min egen ro, og håpe at den vil smitte over på henne.

Måtte du finne din egen ro, og se klart hva frykten din prøver å vise deg.

I kjærlighet

Din Kaja