Supertirsdag: Republican Panic og Tuckershock - again

idterm Panic?

Fem uker før amerikanerne går til valg, begynner det å komme signaler som er vanskeligere for Republikanerne å bortforklare.

Men først: Tucker Carlson snakker om et nytt politisk parti. Og Peter Thiel – en av Trumps tidligste støttespillere i Silicon Valley og en viktig person i kretsen rundt JD Vance – sier at han skulle ønske Trump hadde utnevnt flere kompetente mennesker. Lojalitet, mener Thiel, har fått for stor betydning.

Så til mellomvalget.

Cook Political Report flyttet nylig 15 House-racer i demokratisk retning. Av de 22 setene Cook nå klassifiserer som helt åpne Toss Ups, kontrolleres 17 av Republikanerne og fem av Demokratene. Demokratene trenger netto tre seter for å ta Huset. Cook skriver at Republikanerne nå må vinne et flertall av Toss Up-setene for å beholde flertallet. Det kan skje. Men kartet har blitt betydelig vanskeligere.

Og Republikanernes egne prioriteringer forteller kanskje enda mer enn meningsmålingene. Partiet har begynt å bruke store ressurser på å forsvare områder de tidligere håpet skulle være trygge, samtidig som mulighetene for å angripe demokratiske seter i blant annet Georgia og North Carolina ser svakere ut.

Så hva er det vi ser?

Er dette den vanlige mellomvalgsdynamikken, der presidentens parti blir straffet? Er Donald Trump blitt en belastning for kandidater som samtidig er helt avhengige av hans velgere? Og kan republikanske kandidater egentlig distansere seg fra presidenten når Trump fortsatt krever personlig og politisk lojalitet?

For Trump står mer på spill enn noen ekstra seter i Kongressen. Et demokratisk flertall i ett eller begge kamre kan gi Demokratene kontroll over komiteer, høringer og stevningsmyndighet – og demokratiske politikere forbereder allerede undersøkelser av Trump-familiens forretningsvirksomhet. Det vil fundamentalt endre de siste to årene av presidentperioden.

Deretter gjør vi opp status: Texas, Alaska, Iowa, Ohio, New Hampshire – og de andre stedene som forteller oss om kartet faktisk utvider seg eller om Demokratene bare har en god september.

Og til slutt kommer valgtriks og heksekunst.

For hva skjer når et valg er så jevnt at én prosent av stemmene kan avgjøre alt?

Amerikansk historie er full av tredjepartikandidater som har skapt politisk kaos: Theodore Roosevelt og Bull Moose Party i 1912. Ross Perot i 1992. Ralph Nader og Florida i 2000. Jill Stein i 2016.

Men i 2026 har historien fått en ny dimensjon.

I Alaska står senator Dan S. Sullivan på stemmeseddelen sammen med en annen kandidat: Daniel J. Sullivan Jr. Republikanerne mener navnelikheten er et forsøk på å forvirre velgerne; motparten avviser anklagen. Og fordi Alaska bruker ranked-choice voting, er effekten mer komplisert enn den klassiske historien om en tredjepartikandidat som simpelthen «stjeler» stemmer.

I Arizona har noen betalt for meningsmålinger som presenterer den pengesvake libertarianeren Monica Alponte som den «ekte America First-kandidaten» mot republikaneren Jay Feely. Alponte sier selv at hun ikke har penger til noe slikt. Demokrat Amish Shahs kampanje benekter at den står bak. Ingen har dokumentert hvem som betalte.

Og Washington Post har funnet flere valg der Green- eller uavhengige kandidater med tidligere republikanske eller Trump-relaterte forbindelser har dukket opp – samtidig som Republikanerne anklager Demokrater for å hjelpe libertarianere som kan trekke konservative stemmer.

Med andre ord: Valgkampens mørke kunster er bipartisan.

Så hvor mye kan tredjepartikandidater faktisk påvirke et moderne amerikansk valg? Når er de ekte politiske alternativer – og når blir de brikker i noen andres strategi?

Og hva er det Tucker Carlson egentlig forsøker å bygge når han selv begynner å snakke om et politisk alternativ utenfor dagens republikanske parti?

Fem uker igjen.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.