IGNAZ SEMMELWEIS · 5 · Semmelweis-refleksen

Vissheten som gjorde ham uutholdelig for kollegene blir ikke igjen utenfor Döbling. Den følger ham inn. Fra ukene etter at han kom dit, i juli attenhundreogsekstifem, finnes ingen dagbok etter ham. Bare vaktenes rapporter og tausheten til Mária Weidenhofer, hans hustru, som aldri ser ham i live igjen. Den samme profesjonen som nektet å vaske hendene sine avgjør nå, uten å rådspørre ham, hva som skal gjøres med mannen som pekte på dem. En gang i løpet av disse fjorten dagene blir et sår i hånden infisert. Ingen i det rommet vet ennå at blodet frakter nettopp det Semmelweis hadde jaktet på siden attenhundreogførtisju, uten å kunne gi det et presist vitenskapelig navn. Den trettende august attenhundreogsekstifem dør han, førtisju år gammel, av den infeksjonen. Nøyaktig hvor det såret kom fra, fastslår ikke samtidens beretninger med sikkerhet. Det er ingen folkerik begravelse og ingen notis som måler hans storhet. Den wienske medisinen gravlegger ham med samme likegyldighet som den overså statistikken hans. Mindre enn to år senere, i et laboratorium i Paris, viser Louis Pasteur at usynlige mikroorganismer forårsaker sykdom. Det er bakterieteorien som Semmelweis manglet for å overbevise noen som helst. Nesten samtidig, i en operasjonssal i Glasgow, innfører Joseph Lister karbolsyre som antiseptikum. Han reduserer infeksjoner etter operasjoner slik Semmelweis hadde redusert barselfeber tjue år tidligere, uten at noen av dem siterer ham i begynnelsen. Fornuften, når den endelig kommer, kommer til et helt kontinent. Til ham når den ikke lenger. Hans forsvarere vil si, med argumenter man ikke bør avfeie, at datidens medisin ikke hadde noen måte å skille en riktig anelse fra en hvilken som helst annen. At det å kreve et bevis før man endret praksis var den vitenskapelige metoden som virket slik den skulle. Hans kritikere vil svare at nettopp den metoden brukte nesten to tiår på å redde det som en balje med kalk allerede reddet fra attenhundreogførtisju. Ingen av dem som var til stede i den obduksjonssalen i Wien i attenhundreogførtisju levde lenge nok til å lese ordet bakterie i en medisinsk lærebok. Avstanden mellom å ha rett og å bli trodd ble, i hans tilfelle, målt i år han ikke fikk. I attenhundreognittién flyttes hans levninger fra Wien til Budapest. De gravlegges på Kerepesi-kirkegården, blant andre skikkelser som Ungarn velger å hedre. Byen som så ham bli født som fremmed gir ham, død, den plassen som det akademiske Wien aldri ga ham i live. I dag bærer Semmelweis-universitetet i Budapest navnet hans. Barndomshjemmet hans i Tabán er et museum for medisinens historie. Og hver sykepleierstudent på kloden gjentar, nesten alltid uten å vite det, håndbevegelsen han innførte i attenhundreogførtisju: å vaske hendene før man berører en annen kropp. Psykologien skylder ham dessuten et fagbegrep, Semmelweis-refleksen, for å navngi den automatiske avvisningen av et bevis som er ubehagelig for en etablert overbevisning. Det samme mønsteret skulle, langt senere, beskrive dem som brukte år på å godta en årsak som motsa det deres egen stand allerede tok for gitt. Også hele næringer som i generasjoner benektet det deres egne data allerede viste. Avdelingen som holdt en mann fast til han gikk til grunne, siteres i dag, uten å vite det, i hver operasjonssal i verden. Hvis en hel institusjon trengte nesten to tiår på å godta at det å redde liv kunne være så enkelt som å vaske hendene, er spørsmålet som står igjen ikke hva som hendte med Semmelweis. Det er hvor mange like enkle sannheter som akkurat nå avvises, i en eller annen korridor, av de samme grunnene. Refleksen som bærer navnet hans trenger verken et asyl eller en balje med klorkalk for å gjenta seg. Det holder med en ubehagelig sannhet og en institusjon som er mer villig til å beskytte sitt renommé enn til å se på bevisene. Ulike navn, ulike frakker, det samme maskineriet som gjør den tidlige fornuften til en trussel og den som holder på den til problemet som må løses. Det maler fortsatt i en eller annen komité, på et eller annet legekontor, i et eller annet laboratorium som akkurat nå forkaster det som om tjue år vil være selvsagt. Du har nettopp hørt en sak fra ORIGINS, en dokumentarpodkast. Stemmen ble skapt med kunstig intelligens; ingen ekte opptak ble brukt. Hver historie er født av grundig research.