#484 - Det er viktig å være sint, men ikke aggressiv

Sinne er en viktig følelse. Sinne forteller oss noe om egne grenser, og disse grensene må vi formidle til andre. Hvis ikke vi tegner tydelig opp egne grenser, blir relasjonene våre uklare og potensielt sett smertefulle. Uten tydelighet på egne grenser fra begge parter, blir det umulig å være seg selv med senkede skuldre - sammen med andre. Derfor er sinne en følelse som er helt nødvendig for å lage gode fellesskap, men det er ikke alltid slik vi tenker om sinne.

Ofte assosierer vi sinne med vold og utagering, og her gjemmer det seg muligens en gedigen misforståelse: Sinne er en følelse, men aggresjon er en handling. Vi kan ikke velge våre følelser, men vi kan velge våre handlinger. Følelser bør ikke være forbudte eller uakseptable, da de er viktige signaler vi må konsultere i møte med livet, men utagerende oppførsel må vi tilstrebe å dempe da det er ødeleggende for våre relasjoner og fellesskapet.

Barn må lære å skille mellom det de føler og det de gjør, men også voksne kan trenge litt sorteringshjelp. Sinne er en følelse, mens aggresjon er en handling. Vi vil ikke at barn skal utagere, bite, klype eller lugge, men vi vil at de skal ha følelser. Her er det en viktig distinksjon vi må ha med oss i møte med barn og barneoppdragelse.

Vi veksler ofte mellom skam, som holder følelsen tilbake (jeg er ikke sint!) og selvpromoterende skamløshet (jeg gir blaffen i alle andre). Få følelser skaper like sterk ambivalens i oss som sinne; det er som om vi drives til ytterpunktene og ikke helt finner ut hva vi skal gjøre med sinnet når det river og sliter i oss.

Hvis vi ikke lytter til følelsen av sinne når noen tråkker over våre grenser, men aviser følelsen totalt, blir vi ofte stående tilbake med en sterk følelse av avmakt og likegyldighet. Å være sint er å bry seg, både om seg selv og ikke minst relasjonen til den andre.

Vi kan alltid velge å ikke være verbalt eller fysisk voldelige, men vi kan ikke velge bort det som automatisk skjer i kroppen når vi blir sinte. Hvis vi tror det, blir følelseslivet vårt fort skamfullt – og noe vi holder skjult.

Vi er redd for sinne fordi vi tror det gjør oss aggressive. Paradoksalt nok er det ofte motsatt. Når vi aksepterer at følelsene finnes i oss, selv om vi ikke liker dem, slipper vi å la oss diktere av dem.

Hvis vi unnviker alle vonde følelser, vil den emosjonelle menyen vår bli smal og unyansert. Det er kun noen følelser som er «lovlige» å ha og bare visse handlinger som er aksepterte. Uten å tenke oss særlig om tyr vi til det vi har lært er greit. Dette skriver Cecilie Benneche i en artikkel på psykologisk.no.

Videre skriver hun at vi kan dekke over sinnet med smil eller gråt, vi kan opptre omsorgsfullt, avlede med humor eller ta oss en løpetur for å få ut litt damp. Og så kan vi paradoksalt nok dekke over sinnet ved å utagere med verbal eller fysisk vold. Dette er forvirrende: Vi tror sinne og voldelig utagering er en og samme ting, og skjønner ikke at utageringen bare fjerner oss fra følelsen vår.

Aggresjon er lett å ty til fordi det er et språk alle forstår. Og det er så effektivt at det er spesielt velegnet som dekkoperasjon for alle andre følelser. I noen familier er sinne den eneste følelsen som er akseptert, og da vil uttrykket bli aggressivt selv om man egentlig er trist eller skamfull. Alle følelser tolkes som sinne – og løses med vold eller verbale ydmykelser. Det er et svært uheldig miljø å vokse opp i.

Det er mye å si om sinne versus aggresjon, noe sm også er hovedtema i dagens episode her på SinnSyn. Velkommen skal du være!

Vil du ha mer psykologi og flere dypdykk i menneskets sjelsliv?

Vil du har en praksis for selvutvikling og hjelp til å dykke ned i ditt eget indre liv?

Da kan BeBalanced.ai være noe for deg!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.