Read slow Norwegian: Millioner av katter (Do you know this fairytale? )

Millioner av katter

Appreciate this episode? Buy me a coffee! :)
Love this podcast? Tell me (and the world)
Join me on Facebook

Følg med i boken på youtube.

Det var en gang en gammel, gammel mann og en gammel, gammel kone. De bodde i et pent lite hus, med et blomsterbed rundt hele huset, bare ikke foran døren. Men glade og fornøyde var de ikke, for de var så ensomme.

– Bare vi hadde en katt! sukket den gamle, gamle kona.
– En katt? spurte den gamle, gamle mannen.
– Ja, en søt liten katt med fin, myk pels, sa den gamle, gamle kona.
– Jeg skal få tak i en katt til deg, vennen min, sa den gamle, gamle mannen.

Og så dro han av sted for å finne en katt.

Han gikk oppover bakkene der solen skinte og han gikk nedover dalene der det var skygge. Han gikk både langt og lenge, og til slutt kom han til en bakke der det myldret av katter. Katter her og katter der og katter alle steder, hundrevis av katter, tusener av katter, millioner, billioner, trillioner av katter.

– Åh! ropte den gamle mannen og ble så glad. – Nå vil jeg finne den aller vakreste katten og ta den med hjem.

Og så fant han en hvit katt.

Men i det samme han skulle til å gå, så han en annen katt som var svart og hvit, og den var akkurat like vakker som den første, så den tok han også med.

Men litt lenger borte så han en grå katt med fin, myk pels, og den var akkurat like vakker som de to andre, så den tok han også.

Enda lengre borte fikk han se en katt til, og den var så vakker at han ikke kunne la være og ta den med, og det gjorde han. I det samme mannen hadde tatt den, så han en kattunge som var helt svart og så vakker, så vakker.

– Nei, det ville være synd å la den bli igjen! sa den gamle, gamle mannen, og tok den svarte kattungen også.

Men nå fikk han øye på en katt med gule og brune striper. Den så ut som en liten tigerunge.

– Den må jeg sannelig ha med! ropte den gamle, gamle mannen, og vips! så hadde han den.

Og slik fortsatte det. Den gamle, gamle mannen fikk hele tiden se en ny katt som var så vakker at han ikke kunne tenke seg å la den bli igjen – og før han visste ordet av det, hadde han tatt dem alle sammen.

Så gikk han tilbake, oppover bakkene der sola skinte og nedover bakkene der det var skygge. Nå skulle han vise den gamle, gamle kona alle de vakre kattene.

Ja, det var et syn å se alle hundrevis av katter, tusener av katter, millioner, billioner, trillioner av katter som fulgte etter ham.

På veien kom de til en dam.

– Mjau, mjau, vi er tørste! ropte alle hundrevis av katter, tusener av katter og millioner, billioner og trillioner av katter.

– Ja, men det er da masse vann her! sa den gamle, gamle mannen.

Alle kattene tok en slurk vann hver – og så var dammen tom!

– Mjau, mjau, vi er sultne! Katter her og katter der og katter alle steder, hundrevis av katter, tusener av katter, millioner, billioner, trillioner av katter.

– Det er jo masse gress i bakkene, sa den gamle, gamle mannen.

Alle kattene tok en munnfull gress hver, og så var det ikke et gresstrå igjen.

Nå varte det ikke lenge før den gamle kona så dem komme.

– Men kjæreste mannen min! ropte hun Hva er det du har gjort? Jeg ba om en eneste liten katt, men nå er det katter her og katter der og katter alle steder, hundrevis av katter, tusener av katter, millioner, billioner, trillioner av katter. Vi kan aldri skaffe mat til alle sammen, sa den gamle, gamle kona. – De spiser oss ut av huset.

– Det har jeg ikke tenkt på, sa den gamle, gamle mannen. – Hva skal vi gjøre med det?

Den gamle kona tenkte seg om, og så sa hun: – Nå vet jeg det! Vi lar kattene selv bestemme hvem av dem som skal bli hos oss.

– Ja, det gjør vi, sa den gamle, gamle mannen, og så ropte han ut til kattene: – Hvem er den vakreste av dere?

– Det er jeg!
– Nei, det er jeg!

– Nei, jeg er den vakreste!
– Jeg er den vakreste!
– Nei, det er jeg! Det er jeg! Det er jeg! ropte hundrevis av katter, tusener av katter og millioner, billioner og trillioner av katter, for alle kattene syntes at akkurat den var den vakreste.

Og så begynte de å sloss.

De rev og bet og de klorte hverandre, og de laget et sånt spetakkel at den gamle, gamle mannen og den gamle, gamle kona løp inn i huset, for de likte ikke slossing.

Da det var gått en stund, ble det stille, og den gamle, gamle mannen og den gamle, gamle kona kikket ut av vinduet for å se hva som hadde hendt. Men de kunne ikke få øye på en eneste katt!

– Jeg tror de har spist hverandre, alle sammen, sa den gamle, gamle kona. – Det er forferdelig!

De gikk ut i hagen, som en gang hadde vært velstelt og vakker, men nå var det bare gress, jord og røtter i alle retninger.

– Ja, men se, sa den gamle, gamle mannen og pekte på en stor gresstust. Der satt en liten kattunge og så redd ut. De gikk og tok den opp. Den var tynn og forpjusket.

– Stakkars vesle pus, sa den gamle, gamle kona.

– Søte, vesle pus, sa den gamle, gamle mannen. – Hvordan gikk det til at du ikke ble spist sammen med hundrevis av katter, tusener av katter, millioner, billioner, trillioner av katter?

– Å, jeg er bare en liten stygg katt, sa kattungen. – Da du spurte hvem som var vakrest, sa jeg ikke noe, og så var der ingen som la merke til meg!

De bar kattungen inn i huset, og den gamle kona vasket den og børstet pelsen til den var myk og blank.

Hver dag gav de den masse melk og snart var kattungen blitt stor og pen.

– Den er jammen en vakker, vakker katt likevel, sa den gamle, gamle kona.
– Det er den vakreste katten i hele verden! sa den gamle, gamle mannen.
– Og jeg vet det, for jeg har sett hundrevis av katter, tusener av katter og millioner, billioner og trillioner av katter. Og ikke en eneste en var like vakker som kattepusen vår.

★ Support this podcast on Patreon ★