Ness 156 med Tobias Stokkeland – Høyre er blitt lilla lapskaus

Knusende kritikk av Høyre fra Tobias Stokkeland, leder for Grønn Ungdom, og Ole Asbjørn Ness. Sammen skal de analysere valgkampen fremover.

I en fersk episode av podkasten NESS møtes Tobias Stokkeland, leder for Grønn Ungdom, og Ole Asbjørn Ness for å analysere valgkampen og de politiske strømningene i Norge.

Dette skal de gjøre jevnlig frem til valget. Ness, som befinner seg godt ute på høyre-siden i energi. skatt, EU og innvandringspolitikken, tror at Stokkelands ungdom og annerledeshet, vil kunne gjøre dette til veldig innsiktsfulle episover.

Samtalen, som byr på både skarpe observasjoner og humor, kaster lys over Høyres utfordringer, Fremskrittspartiets fremgang og spenningene på borgerlig side. Med valgkampen i emning tror Stokkeland og Ness at samspillet mellom disse to svært ulike stemmene kan gi verdifulle perspektiver på det politiske landskapet.

Høyre står i sentrum av diskusjonen, og Stokkeland og Ness er enige om at partiet sliter med en identitetskrise. «Høyre er blitt en lilla lapskaus», sier Ness, og peker på hvordan partiet mangler en tydelig politisk profil.

Tidligere var Høyre «storebror» på borgerlig side, men nå ser de ut til å famle i skyggen av et voksende Fremskrittsparti (Frp). Erna Solbergs uventede kritikk av Sylvi Listhaug, som har markert seg med utspill om strengere skoletiltak, tolkes som et tegn på Høyres nervøsitet. «Det er en innrømmelse av at de ikke lenger er storebror», sier Stokkeland, og påpeker at Frp nå leder på målinger – noe som ikke har skjedd siden 2010.

Samtalen dreier også innom Frps strategi, som Stokkeland mener er preget av valgkamp-PR fremfor genuint engasjement, særlig i saker som utdanning.

Ness trekker frem at Erna Solbergs svar til Listhaug – at hun aldri snakket om utdanning som statsråd – fremstår som svakt og irrelevant for velgerne. «Folk bryr seg om hva Listhaug sier nå, ikke hva hun sa i 2016», sier han. Samtidig påpeker de at Høyres forsøk på å angripe Frp kan være en feilslått strategi, da det risikerer å fremmedgjøre borgerlige velgere.

KrFs forsøk på å vinne terreng gjennom konservative utspill, som å begrense bruken av prideflagg, blir også diskutert. Stokkeland ser dette som et taktisk grep for å fange tidsånden, men tviler på om det vil vinne valg. «Kulturkrig vinner ikke valg i Norge. Folk bryr seg om kraftverk, natur eller helsevesen», sier han. Likevel ser han en viss appell i KrFs tydelighet, spesielt blant yngre velgere som kan tiltrekkes av et «ærlig» konservativt budskap.

På rød-grønn side fremheves Arbeiderpartiets styrke, med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen. «Trygghet for framtida» treffer tidsånden, mener begge, spesielt i en tid preget av global usikkerhet.

Stokkeland trekker frem Stoltenbergs evne til å forsvare politikk som formuesskatten, noe som gir partiet en fordel i økonomiske debatter. Samtidig advarer han om at sperregrensen kan bli avgjørende. Dersom MDG eller Rødt faller under, mens Venstre eller KrF klarer seg, kan det vippe flertallet mot høyre.

Med valgkampen i sikte spår Stokkeland og Ness at borgerlig krangling kan svekke deres sjanser, mens rød-grønn side, med Arbeiderpartiets lokomotiv, har et overtak. «Jeg gir 60 % sjanse for rød-grønt flertall», konkluderer Ness, og Stokkeland er enig.