Jakten på vestlendingen: Sunnmøringen – vestlendingens utpost i nord

Med Runar Gudnason, Gunnhild Øyehaug og Morten Hammerborg Det er få regionale stereotyper det knytter seg sterkere forestillinger til enn sunnmøringen. I lang tid har sunnmøringen måttet tåle å være selve bildet av gjerrighet i utallige vitser. Sunnmøringenes iherdige religiøsitet har også bidratt til bildet av et ganske kjipt og humørløst folkeferd. Men sunnmøringen blir samtidig beundret for sin påståtte seighet, sitt initiativ og sitt entreprenørskap. Ifølge Agnar Mykle kan du «spikre ein sunnmøring opp på veggen, endå veks han og vert feit.» Selv om sunnmøringen står frem som et særegent fenomen, blir hen alltid også sett som en vestlending, ja ofte som selve essensen av det vestlandske. Og likevel hensleper disse vestlendingene sitt liv i et fylke som slett ikke kan defineres som et vestlandsfylke. Sunnmøringene er kan hende det vestlandskes nordligste utpost før det på uklart vis glir over i det romsdalske og ender i det trønderske før fylkesgrensen er passert. Hvordan er det å være vestlendingen i Møre og Romsdal, atskilt politisk og administrativt fra det øvrige Vestlandet? Hvordan er det å være flertallet i et fylke, men hvor man generelt taper alle politiske kamper mot fylkeshovedstaden Molde? I hvilken retning går blikket til sunnmøringen – mot de andre fogderiene i skjebnefellesskapet Møre og Romsdal eller sørover mot oss andre? Hva betyr det å være sunnmøring? Og hva kan sunnmøringen fortelle oss om det vestlandske? Dette er blant spørsmålene vi skal stille de to sunnmøringene Gunnhild Øyehaug og Runar Gudnason. Forfatteren Øyehaug er oppvokst i Ørsta, bosatt i Bergen og mottok nylig – for andre gang! – Nynorsk litteraturpris. Gudnason er for de fleste kjent som grunnlegger og frontfigur i rap-bandet Side Brok, et band som nok har gjort mer enn selv sambygdingen Ivar Aasen for å gjøre Hovdebygda kjent utover landet. Samtaleleder er som vanlig bergenser og historiker Morten Hammerborg. Foto: Helge Skodvin/ Kolon og Kieran Kolle