Når bønnesvaret overrasker

"Sakarja sa til engelen: 'Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min kone er også i langt framskreden alder'..." (Luk. 1, 18)

Hva skilte Sakarjas svar fra Marias svar til engelen (v. 34)? Det er ikke så lett å se, men av engelens respons er det tydelig at det var forskjell. Vi vet ikke om Maria hadde bedt om å bli mor til Messias, men Sakarja hadde i alle fall bedt om en sønn, står det (v. 13). Likevel er det han som tviler. Det vil si, det virker mer som skepsis og mistro. Han vil ha noe ekstra, et tegn, som kan gjøre ham sikker.

Før vi dømmer Sakarja for hardt, kan vi se på menigheten til Peter. De ba for ham da han var i fengsel, men da han ble løslatt, ble de helt himmelfalne (Apg. 12, 5-16). Gjør vi det samme? Ber og ber, og når svaret kommer, blir vi så overrasket at vi ikke tror det? Eller lar vi tvilen og skepsisen overdøve gleden?

Gud oppfylte både Sakarjas bønn, og bønnen til menigheten til Peter. Gud lønner den som søker Ham, sier Bibelen (Hebr. 11,6). Når vi ber, skal vi forvente svar - selv om det tar tid. Å vente på Herren er å vente med håp og forventning (Sal. 27, 14)!

Er du der at du har bedt og bedt så lenge, og enda ikke fått svar, men du har fått noen løfter som er vanskelige å tro på? Eller er du der at du faktisk har fått svar, men du strever med å glede deg over det, å ta imot det og tro det? Det tok litt tid før Sakarja klarte å prise Gud for det bønnesvaret han hadde fått. Det tok faktisk ni måneder. Det hender at vi også trenger litt tid. Men budskapet er der: Gud hører bønn. Han svarer. Og Han ønsker at vi skal ta imot Hans svar med glede og takknemlighet. Så hva kan vi takke Han for i dag, at Han har svart på?

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.