#408 - Misnøye paradokset

Jeg hørte en episode av podcasten til Sam Harris hvor han snakket med filosofen Kieran Setiya. Han hadde skrevet boken med tittelen Midlife: A Philosophical Guide (Princeton University Press). Denne boken hadde mange aspekter som omkranset mulighetene for å leve et meningsfullt liv, og blant det Setiya diskuterer i boka er forholdet mellom såkalte teliske og ateliske aktiviteter. Dette henter han fra Aristoteles som sa at det er to brede kategorier av aktiviteter som kan gjøre livet meningsfullt: teliske og ateliske aktiviteter.

Telos på gresk betyr formål, eller mål. Teliske aktiviteter varierer fra ganske vanskelige og prestisjetunge prosjekter, som å komme inn i den olympiske troppen for en bestemt idrett eller skrive en bok, til de mer vanlige ambisjoner om å ta en høyskolegrad eller få en forfremmelse på jobben. Problemet med teliske aktiviteter er at de genererer et paradoks: Hvis du mislykkes, er du ulykkelig fordi du mislyktes. Men hvis du lykkes, så forsvinner gleden du fikk av å nå målet ditt akkurat i det øyeblikket du oppnår det, eller kort tid etterpå.

De fleste av oss har opplevd antiklimakset ved å oppnå et mål. Jeg har skrevet ferdig tre bøker, og hver gang har jeg forventet en veldig tilfredsstillelse, men følelsen var mer i retning av tomhet, etterfulgt av spørsmålet om hva jeg skal gjøre nå.

Denne utfordringen er sannsynligvis enda mer presserende for profesjonelle idrettsutøvere. Du jobber hele ditt tidlige liv for å vinne World Cup, US Open eller spille på landslaget. Svært få mennesker oppnår faktisk den slags målsetninger. Men når du først har gjort det, stirrer du på resten av livet ditt, hvor du neppe gjentar den bragden, og selv om du gjentok det, ville det ikke vært det samme. Uansett vil sannsynligvis ikke kroppen din tåle den typen behandling og treningsregimer, så du må "pensjonere deg" i en alder der de fleste bare begynner å få etablert en fast kurs i livet.

Så poenget er at teliske aktiviteter kan være svært meningsfulle for folk, men de kan ikke opprettholdes som en varig kilde til mening, og de genererer misnøyeparadokset nevnt ovenfor. Hva så?

Aristoteles foreslo at den andre formen for aktiviteter kan komme til unnsetning, ateliske aktiviteter. Dette høres først merkelig ut. Du mener at jeg skal få mening i livet mitt ut av ting som ikke har noe mål? Hva pokker?

Men her er det likevel en del viktige elementer: Ateliske aktiviteter gjøres for deres egen skyld, ikke for å oppnå et bestemt mål. For eksempel å gå på tur bare fordi du liker å gå. Eller hvis du ikke driver med en sport fordi du ønsker å bli profesjonell, imponerer andre og lignende, men fordi du liker det. Aktiviteten er sin egen belønning. Og - i motsetning til teliske aktiviteter - er den potensielt sett uendelig fornybar.

Uten tvil er de viktigste ateliske aktivitetene i et menneskes liv å tilbringe tid med partneren sin, barna sine (hvis man har noen) og vennene sine. Dette er ting du gjør for deres egen skyld, ikke fordi du sikter mot et fjernt mål. Og de er behagelige, meningsfulle og varer potensielt sett livet ut.

Vil du ha mer psykologi og flere dypdykk i menneskets sjelsliv?

Vil du har en praksis for selvutvikling og hjelp til å dykke ned i ditt eget indre liv?

Da kan BeBalanced.ai være noe for deg!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.