Revolusjon

Jeg har lurt på om det er noe gæernt med meg. Store deler av voksenlivet har jeg vært selvstendig næringsdrivende. Jeg liker å jobbe. Jeg liker å skape ting. Jeg liker til og med å jobbe for andre og hjelpe dem med å oppnå sine mål, men jeg sliter med 8–16. Jeg sliter med at noen eier tida mi. Jeg sliter med at det er meningen at jeg skal være produktiv til samme tid og like lenge hver eneste dag.

Overalt rundt meg er det fullt av arbeidsmaur, som går på jobb og oppfyller sin del av den samfunnskontrakten det ser ut som om alle har gått med på. Hver dag, hvert år, frem til pensjon.

«Sånn er det. Det er dette som er livet.»

Men jeg får pusteproblemer.

Og jeg har etter hvert begynt å skjønne at det er mange som har det som meg. Men der mine pusteproblemer gjør at jeg igjen og igjen og igjen bryter ut og gjør noe annet, så klarer de fleste andre å marsjere videre, og de som ikke klarer å marsjere videre blir medisinert og terapisert til de klarer det, eventuelt flyttet over i andre jobber, som fortsatt er 8-16, men som gir litt mindre pusteproblemer. Og går det ikke, så er det uføretrygd som gjelder. Som om det er personen det er noe galt med, og ikke systemet.

Men det er ingen naturlov som sier at det skal være sånn.

Snarere tvert i mot.

Det er en ganske ny ting i historien at vi jobber 8-16 året rundt. Og også en relativt ny ting at noen kan eie tiden vår.

Men det er så mange generasjoner siden dét ble regelen at vi ikke klarer å se over kanten på den boksen vi er oppi.

For det er da en ganske absurd ting at noen kan eie tid? Din tid? Min tid? Og at vi må la noen eie den tiden for i det hele tatt å ha råd til å leve? Og at i mange tilfeller så bruker vi pengene vi selger tiden vår for til å betale de samme menneskene som eier tiden vår sånn at de kan tappe kloden vår for ressurser.

Jeg lurer på om vi trenger en revolusjon.

Eller.

Jeg vet at vi trenger en revolusjon. Jeg bare lurer på hvordan den trenger å se ut. For kantene på boksen vi befinner oss i er så innmari høye. Finnes det andre bokser? Eller kan vi demontere veggene på den boksen vi befinner oss i og bare ikke ha noen boks? Jeg innser at mange av drømmene jeg har for meg selv og fremtiden innebærer at boksen fortsatt finnes, men at jeg på et vis vinner over systemet. Det er vanskelig å drømme utenfor boksen. Men jeg tror det trengs.

Hva med deg? Drømmer du innafor eller utafor boksen? Hvordan kunne det sett ut om det var annerledes?

I undring

Din Kaja