Fra arkivet: Den tiden det tar

Det tar den tiden det tar. Noen ganger skulle vi ønske at det gikk raskere. Noen ganger skulle vi ønske at det gikk saktere. Noen ganger kunne vi kanskje ha gjort det litt raskere, så vi fikk mer tid til det vi vil skal vare. Noen ganger gjør vi ting raskere, jobber lengre dager, bare for å oppleve at det vi vil bli ferdig med, bare vokser seg større. Andre ganger gjør vi ting saktere, for å slippe å gjøre det vi kanskje burde gjøre.

På mandag skal jeg levere andreutkast til romanen min.

Jeg har en plan.

En helt oversiktlig og overkommelig plan.

Kanskje ikke overkommelig til mandag.

Ikke uten å sitte oppe til langt på natt, og få senebetennelse, og nerver i klem, og akutt søvnmangel, og kanskje ikke da engang.

Men helt overkommelig. På sikt. Hvis jeg jobber jevnt og trutt.

Og kanskje også til mandag.

For to år siden, ville jeg ha sittet oppe til langt på natt. Og jeg ville ha kjent knipet i magen, frykten for å ikke rekke fristen. For hva alle ville tenke da. Jeg ville tenkt på alt som kunne ha gått galt.

Men jeg har ikke tenkt å sitte opp hele natten. Ikke med mindre jeg kjenner energien og lysten. Og det er ikke fordi jeg ikke vil bli ferdig. Jeg vil bli ferdig. Og jeg vil hedre avtalene mine. Jeg vil det. Men jeg vil også leve et godt liv. Og et godt liv for meg, det er å skrive, jevnt og trutt, få nok søvn, spise sunt.

Det tar den tiden det tar.

Og det har også tatt denne tiden, disse årene, å kjenne på at det er sant.

Visst har jeg det travelt. Jeg har en drøss med bøker i meg som jeg vil få ut. Men jeg har det for travelt til ikke å leve godt samtidig. For travelt til ikke å ta helsen min, og de andre delene av livet mitt på alvor.

Hva har tatt sin tid for deg?

Hvor er du redd for at du ikke kan ta deg tid?

Hvor kjenner du deg mer på plass i deg selv nå enn for to år siden?

Måtte tiden stå stille i de gode øyeblikkene denne uken

Din Kaja