Fra arkivet: Om sinne

I

Jeg våkna sint.

Jeg våkna fresende.

Jeg våkna og innså at jeg har ligget og kjent på det store deler av natten.

…

04:38

05:16

05:27

…

Kjent min rettferdige harme dirre gjennom rommet.

Men hva faen er jeg sint for?

Hva faen er det jeg vil endre?

(Det korte svaret? Alt.)

(Det lengre svaret/akkurat nå? Vet ikke.)

II

Store deler av livet har jeg frykta sinne. Sinne er usaklig. Urimelig. Uforutsigbart. Truende. Og jeg, jeg er alltid saklig, alltid rettferdig, reflektert og imøtekommende. Alltid. Det finnes ikke slingringsmonn. Jeg sklir ikke ut. Aldri. Hvis ikke jeg beholder kontrollen, fatningen, tvinger musklene i ansiktet til å holde seg i ro (ta alltid på din egen maske på før du hjelper andre/ikke vis at du er redd, da har de deg), så kommer verden til å …?

III

Jeg la bøkene frem før jeg la meg. Notatbøkene. Kildene. La dem alle sirlig på et ledig hjørne av bordet. Et lite alter å våkne til. Jeg lirker ut den grønne med blader av gull, og krøller meg sammen foran den ukjente utsikten. Dette er også noe. Denne morgenen. Her. Skriver sinnet mitt. Freser på papiret. Tre sider. Som alltid. Krøller de siste ordene sammen under den siste linja. Det er ikke plass, og jeg skal avslutte. Alltid tre morgensider. Alltid sånn. Men jeg kan ikke gi meg. Sinnet er ikke tømt. Har ikke vist meg hva som ligger under. Hva som må endres. Jeg blar om. Fire sider. Fem.

Jeg vil peke. Rope. (Skrike, til og med?) Du! Det er din skyld!

Men jeg får alltid det samme svaret. En grense som er brutt. Noen som har fått tråkke over. (Din skyld!) Men det er jeg som har invitert dem inn. Holdt gjerdet nede uten å innse det. Og på innsiden står fire år gamle meg ubeskytta, igjen.

IV

Jeg løfter gjerdet igjen. Forsterker det. Unnskylder meg. Til barnet. Sånn kan vi ikke ha det. Ikke her. Ikke vi.