En gyllen tråd

Jeg har meldt meg på et kurs for å koble om nervesystemet. Regulere det. Gi slipp på det som ikke funker lenger. Angsten sitter så høyt i brystkassa at jeg stresser med å komme i gang, selv om jeg vet at den kanskje viktigste lærdommen i kurset er å føle det du føler. Ikke prøve å bli kvitt det.

Ute har snøen lagt seg på trærne. Det har jeg aldri sett at den har gjort før. Ikke her. Inne i byen. Inni bakgården. Jeg har sett det på Toten og på Hadeland og Kongsvinger, der frostrøyken fra Mjøsa og Randsfjorden og Glomma legger seg som lange iskrystaller på greinene så lenge det ikke blåser, og så lenge vannet ikke er frosset helt igjen.

Frømiksen på balkonggulvet ligger urørt. Tør ikke fore fuglene åpenlyst i frykt for at de skal skite ned balkongen til naboen under, men noen frø på vår egen balkong kan ikke skade. Bortsett fra at fuglene ikke har lagt merke til dem heller.

Jeg har begynt å grue meg for å gå til kiropraktoren. Hun borer fingrene inn i de stramme musklene mine, og jeg klarer ikke å slappe av, selv om jeg veit at det er det eneste som hjelper.

Jeg prøver å rette meg opp når jeg ikke er der. Huske hva taiji-læreren min sa om å se for seg en gyllen tråd fra toppen av hodet. Like etter massasjen er det lettere. Forsiden av kroppen er ikke så stram, selv om jeg glemmer meg og kollapser forover igjen før jeg vet ordet av det. De siste dagene før jeg har ny time er det verre. Kroppen stritter i mot. Det er en jobb å få skuldrene bak, brystkassa frem.

Jeg tenker på F og S og P som jeg aldri har sett lute i ryggen.

F som er så sterk at da hun giftet seg var ryggmusklene hennes alt jeg klarte å se på under seremonien. F som har en mor og masse søstre med like sterke rygger. Jeg lurer på om de har gått inn for det eller om det er genetisk.

S er rett i ryggen selv når vi sitter ved et lavt kafébord og P hadde venninner som stakk pekefingeren inn mellom skulderbladene hennes på svømmetrening, så hun skulle lære å rette seg opp.

Det siste der er jeg så misunnelig på at jeg skrev det inn som en scene i Lukta av klor.

Jeg har alltid vært lut i ryggen.

En alternativ behandler jeg gikk til for mange år siden, sier at jeg forsøker å beskytte hjertet mitt. At jeg luter skuldrene fremover for å gjemme det for verden.

Ute er det blitt lyst nok til at jeg kan se de late snøfnuggene legge seg på allerede tunge greiner, og rive med seg snøklumper på veien mot bakken.

Jeg retter meg opp. Legger hjertet mitt på papiret, og sender det til deg.

I kjærlighet

Din Kaja