Hei kjære3 Mar 2023

Pinnsvinsjel

Jeg tror jeg vet hvem jeg er sint på, men når jeg går sinnet mitt etter i sømmene, rakner det. Jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er redd. Og når frykten trekker seg sammen som en liten, glødende kule rett under ribbeina, presser den sylskarpe Wolverine-klør ut over hele kroppen. Gjør den ellers så myke pinnsvinsjela mi om til en drapsmaskin.

Jeg trodde jeg visste hvem jeg var sint på, men jeg aner ikke hvorfor jeg redd.

Hvorfor jeg føler at jeg må beskytte meg.

Forsvare meg.

Drepe alle som forsøker å ta meg.

Bare for å innse at angriperen ikke var en angriper i det hele tatt, men en venn, med forsyninger og trøstende historier hjemmefra.

Jeg er så redd for at noen skal ta meg.

Stikke hull på logikken min.

Teste hva jeg kan og avkreve meg svar jeg ikke har.

Men hvorfor?

Hvorfor kan jeg ikke stole på at jeg er nok?

Kan nok?

Og er trygg.

Hvorfor kan jeg ikke stole på at folk vil meg vel?

Jeg er trygg.

Det føles bare ikke sånn.

Så jeg blir rasende.

For rasende er bedre enn redd.

Det føles i hvert fall sånn.

Denne uken har vært fylt med mange små gjennombrudd. Muskler som slipper taket. Følelser som slipper taket. Og tanker som denne, som slår ned i meg når jeg bare vil brøle: Jeg er ikke sint. Jeg er redd.

Jeg lurer på hvem jeg har trodd at jeg må forsvare meg mot. Hvem jeg har trodd at jeg har måtte bevise noe for. I en sånn grad at det har satt seg i kroppen. Kanskje finner jeg aldri svaret. Kanskje er ikke det så farlig. Hvis jeg kan gi meg selv trygghet nå, kan det kanskje kompensere for tryggheten jeg manglet da.

Jeg trekker Wolverine-klørne inn igjen, ser de blodige sårene de har etterlatt seg i huden. Stryker pinnsvinsjela over magen. Du er trygg. Du er trygg.

Måtte du ha gode dager, kjære.

I kjærlighet

Din Kaja

Denne episoden er hentet fra en åpen RSS-feed og er ikke publisert av Podme. Den kan derfor inneholde annonser.

Episoder(178)

Flokken! Eg e aleine!

I Mennesket er flokkdyr. Selv om du er verdens mest introverte menneske, så trenger du andre, i hvert fall innimellom. For tusenvis av år siden var det innmari vanskelig å overleve som einstøing og ut...

4 Mar 20223min

Fra arkivet: Smør tjukt på

Hei kjære, La meg spørre deg om noe: Er du en tynn kneippbrødskive med en halv skive slapp salami, uten smør? Er du redd for at hvis du smører tjukt på, så kommer folk til ikke å like deg? Er du redd ...

28 Feb 20222min

Jeg heter kaos

I Kaos. Jeg kunne hett Kaos. Det tror jeg. I stedet heter jeg Kaja. Kaya betyr hjem på swahili. Kaie er en kråkefugl. II En gammel kjæreste sa en gang at han ikke visste hvilke av prosjektene mine han...

25 Feb 20223min

Din sannhet

I Hva er sant? For deg? I deg? Hvor prøver du å leve ut en annen sannhet? Noen andres sannhet? Hvor gjemmer du deg for deg selv? II Hvor er du mer enn én ting? Tilsynelatende motstridende? Søtt og sal...

21 Feb 20221min

Fra arkivet: Om å høre til

I Jeg har nesten aldri følte at jeg hører til. De få gangene jeg har det, har jeg blitt overrasket. «her er jeg velkommen. Her kan jeg være akkurat slik jeg er. Ingen ønsker å endre på meg. Jeg ønsker...

21 Feb 20223min

Fra arkivet: Minnene bor i tingene

Jeg løfter en liten hvit bolle ut av kjøkkenskapet mitt. Det er en helt anonym liten bolle. Uten merkenavn. Uten merker av noe slag. Jeg smiler når jeg setter den på benken. Tenker på alle gangene jeg...

14 Feb 20223min

Hva om det var lett?

I Jeg sitter i sofaen hos N og prøver å forme en tanke som har gnura i underbevisstheten de siste ukene. Rundt meg knatrer det fra tastaturene til skrivegruppa. Vi har spist middag, og dessert, og sna...

11 Feb 20223min

Fra arkivet: Pacha mama

Pacha Mama I På en liten gressplen høyt oppe i Andesfjellene, heller vi litt brus på bakken, før vi fyller opp i glassene. Vi deler med Pacha Mama – Moder Jord – sånn hun deler med oss. Vi sier takk –...

7 Feb 20224min