IGNAZ SEMMELWEIS · 1 · Mannen Lærebøkene Siterer og Vaktene Holder Fast

Juli attenhundreogsekstifem. I en avdeling i Döbling, i utkanten av Wien, forsøker en mann på syvogførti år å komme seg gjennom en dør som ikke burde vært lukket for ham. Vaktene når ham før han kommer ut i korridoren. De holder ham fast om armene, om overkroppen, der de får tak. Det er ingen seremoni i basketaket, bare den rå mekanikken i å overmanne en kropp som gjør motstand. Døren lukkes igjen. Ingen i det rommet vet ennå at denne kroppen tilhører en av de legene som reddet flest liv i europeisk fødselshjelps historie. I dag er det navnet risset inn i fasaden på et universitet i Budapest. Det dukker opp i hver eneste lærebok om infeksjonskontroll som trykkes i verden. Det har gitt navn til et psykologisk fenomen som beskriver menneskets instinkt til å avvise ubehagelig evidens. Den medisinske institusjonen siterer ham med ærbødighet på sine kongresser. Den samme medisinske institusjonen var den som, den julinatten, hjalp til med å føre ham til den avdelingen med list. Han het Ignaz Semmelweis. For å forstå hvordan han havnet ved den døren må man gå nesten fem tiår tilbake, til et kjøpmannshus i Tabán, et strøk i åsene i Buda, over Donau. Der ble han født i attenhundreogatten, den femte av ti barn av en krydderhandler av tysk opprinnelse. Et østerriksk keiserrike som talte tysk ved sine universiteter og latin på sine diplomer, hadde ikke stort rom reservert for en ungarer med tysk etternavn, oppvokst blant sekker av pepper og kanel. Han var fremmed to ganger over: ved sin opprinnelse og ved farens yrke, fjernt fra adelen og den akademiske kappen som dominerte Wien. Det er noe ingen biograf trenger å finne på, fordi det allerede står i familieregistret: den butikken solgte dufter som satte duft på hele kjøkken i Buda. Sønnen fra den butikken skulle, år senere, bli besatt av en lukt ingen lege i hans tid ville nevne høyt inne på et sykehus. Lukten av hender som nettopp hadde rørt ved et lik før de rørte ved en fødende kvinne. Men det skulle komme senere. I attenhundreogtrettisju, nitten år gammel, kom Semmelweis til Wien etter farens ønske, som ville se ham bli advokat. Han skrev seg inn på jus. Noe ved Det medisinske fakultetet, kanskje en anatomiforelesning han gikk på nærmest av nysgjerrighet, fikk ham til å skifte kurs nesten med én gang. Han forlot lovsamlingene til fordel for disseksjonssalene. Den wienske medisinske eliten i de årene var en lukket, hierarkisk verden, stoltere av sin medfødte autoritet enn av sine kliniske resultater. Semmelweis hadde verken et tungtveiende etternavn eller aristokratisk beskyttelse. Det han hadde, var en metodisk besettelse av å observere og telle, som professorene hans tidlig la merke til. I attenhundreogførtifire tok han doktorgraden i medisin og fullførte i tillegg en mastergrad i fødselshjelp, et fagfelt mange av kollegene hans anså som underordnet, knapt et trinn over jordmoryrket. To år senere, i attenhundreogførtiseks, fikk han en stilling som assistent ved Den første fødselsklinikken ved Allmennsykehuset i Wien, det største i Europa. Der, mellom senger av tre og dårlig ventilerte saler, skulle han støte på et tall ingen lærebok fra tiden klarte å forklare. Dette møtet mellom en disiplinert fremmed og en uforklarlig dødelighet er det som, med tiden, skulle sette ham på kollisjonskurs med den medisinen som hadde formet ham. Det er fremdeles år igjen til Döbling. Men spørsmålet som den scenen fra attenhundreogsekstifem lar henge i luften, fortjener et svar før vi går videre: hva gjorde egentlig denne mannen, med de hendene som vaktene nå holdt fast, som fikk den samme profesjonen som i dag hedrer ham, til å bestemme den gang at hans plass var bak en lukket dør? Du har nettopp hørt en sak fra ORIGINS, en dokumentarpodkast. Stemmen ble skapt med kunstig intelligens; ingen ekte opptak ble brukt. Hver historie er født av grundig research.