Spoken word Norwegian

Appreciate this episode? Buy me a coffee! :)
Love this podcast? Tell me (and the world)
Join me on Facebook

Kanskje ikke helt rett script, men ganske rett! Det kan være skrivefeil, da dette er veldig kjapt komponert!


_______________________

Så, før vi gjør noe annet, la oss utforske hva sinnet er.

Jeg sier i en ond sirkel.

ja, en av de mest åpenlyse tilfellene

som vi alle kjenner til

er bekymrings-fellen.

Legen forteller meg at jeg skal operere, og jeg har fått en time,

og på autopilot begynner jeg å bekymre meg, men siden å bekymre seg ofte fjerner apetitten, eller jeg tar dårlige matvalg, og jeg sliter med å sove, vokner på natta, snur meg, vrir meg, klør meg, kvir meg...

nei, bekymring er virkelig ikke bra for meg.

Og jeg husker plutselig legen som sa at det er viktig at jeg får nok hvile og er opplagt og ved god helse på operasjonsbordet, utsovet og velernært osv, men jeg klarer ikke la være å bekymre meg, og derfor blir jeg enda mer bekymret over at jeg bekymrer meg og derfor kommer jeg i alle fall ikke til å være i form til operasjonsdagen, og om ikke det er nok, fordi det er helt absurd, blir jeg sint på meg seg selv for å bekymre meg, og det bekymrer meg mer, og jeg bekymrer meg for at jeg bekymrer meg for at jeg bekymrer meg.

Det er en ond sirkel.

Kan jeg ikke bare la tankene være og slutte å bekymre meg? Let it go, surrender, Easy peacy lliksom ?

Kanskje virker det umulig siden sinnet ligner mer på en apekatt som hopper opp og ned og skriker hele tiden, fullstendig ute av min kontroll. Nå som jeg først har lært at å tenke er det viktigste jeg gjør, for kjødets overlevelse, er det vanskelig å snu. Kanskje folk flest bruker hele livet sitt på å være i farta og underholdt, og føler seg fullstendig ukomfortabel med stillhet.

Når jeg er alene, ingen der til å underholde tankene, ingenting å gjøre, ingen input fra omgivelsene, ja da kommer bekymringene, siden jeg ikke har noe å distrahere meg med.

Jeg liker ikke å være alene med meg selv, jeg vil komme meg vekk fra meg selv, jeg vil alltid vekk fra meg selv

og mitt eget selskap,

Derfor binger jeg på youtube, på viaplay, på netflix

Derfor går jeg på shopping, det er alltid en en quick fix.

Derfor går jeg på byen, på fest,

blir full og så gjest

Eller vert.

Hva som helst...Jeg vil ikke være alene med tankene, jeg kjenner dem ikke godt nok, jeg føler meg utilpass. Men hvorfor vil jeg rømme bort fra meg selv? Hva er så galt med å være alene? Hvorfor vil jeg glemme? Hvorfor vil jeg være fullstendig oppslukt? Fordi jeg er avhengig av tanker. Og dette er rus, en virkelig farlig rus. Tvangstankene som bare svirrer rundt og rundt og rundt og rundt, hele tiden, det er som en stygg berg- og dalbane som raser avgårde, som er umulig å gå av, men jeg må virkelig av skal jeg beholde vettet.

For hvis jeg snakker hele tiden, får jeg ikke høre hva noen andre har å si og jeg havner til slutt i en situasjon der jeg har ingenting å snakke om, bortsett fra min egen snakking og på akkurat samme måte, hvis jeg tenker hele tiden, vil jeg til slutt ikke ha noe å tenke over bortsett fra mine egne tanker. Som når vi får nye bøker på biblioteket, og mesteparten av bøkene som blir satt i hyllene er bøker om bøker, de er ikke nødvendigvis bøker om livet, noen av dem kanskje, men de aller fleste bøkene, spesielt doktoravhandlinger er bøker som handler om bøker, om våre bøker, om våre bøker, og med det kommer vi egentlig ingen vei.

Så, for å få tilgang til de gode tankene, tankene om noe ekte og originalt, tankene som bygger opp, ikke bryter ned, må jeg slutte å tenke.

Men hvordan gjør jeg det? Første regel er; ikke skubb vekk tankene fordi når jeg gjør det, er det som å prøve å rense grumsete vann, ved å skli handen gjennom vannet for å dytte bort partiklene, men ved å gjøre det rører jeg opp mer grums fra bunnen, så på samme måte som grumsete, urolig vann vil stilne og klarne helt av seg selv, når det får være i fred, hvis jeg klarer å la sinnet ditt få være i fred, vil det falle til ro.

★ Support this podcast on Patreon ★