Yina klamret seg til livet mens hun ventet på nye lunger

Å få beskjed om at jeg trengte ny lunger for å overleve, var brutalt. Jeg hadde lest meg opp, og etter mine beregninger kunne jeg kanskje leve fem år til etter transplantasjonen. Det å lese statistikk i en så sårbar situasjon, er jo ikke lurt i det hele tatt.Jeg var så redd, bare tanken på at de skulle dele meg opp i to for å grave i kroppen min – ta ut noe og sette inn noe – det gjorde meg jo redd! Så kom et avgjørende øyeblikk. Jeg husker det var så mørkt. Jeg kjente at jeg fløt litt ut av kroppen og havnet et sted jeg følte omsluttet meg av kjærlighet. Hadde jeg sluppet taket da, er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde vært her nå. Men jeg kjente så veldig på at jeg vil jo være her, så jeg klarte å holde fast, holde på håpet. Jeg tror håp er så viktig. Om du har et lite snev av håp om at ting kan bli bedre, kan det holde deg i live. Det var en helt vanlig onsdag da jeg fikk telefonen fra Rikshospitalet om at de hadde funnet nye lunger til meg. Men da jeg la på, kjente jeg: «Dette går ikke, jeg er ikke klar!