Uttrykk følelser uten å bli emosjonell

Velkommen til en ny episode om følelsenes rolle i hverdagslivet, og ikke minst om forskjellen mellom å uttrykke følelser og det å bli overveldet av dem. Jeg heter Sondre Risholm Liverød, er psykolog, og dette er Bergsulologene – podcasten for deg som er nysgjerrig på psykologi, filosofi og hvordan vi kan forstå oss selv litt bedre, enten du er fagperson eller bare interessert i å leve et litt rikere liv. I dag skal vi utforske hvorfor det å uttrykke følelser ofte blir sett på som et tegn på mental styrke, men også hvorfor det å bli emosjonell – altså overveldet av følelser – kan føre oss på ville veier. Hva skjer egentlig når følelsene tar overhånd, og hvordan kan vi lære å håndtere dem på en måte som gir oss mer frihet og bedre relasjoner? Følelser er en helt sentral del av det å være menneske. De farger opplevelsene våre, gir oss retning og hjelper oss å forstå både oss selv og andre. Men det er stor forskjell på å uttrykke følelser og det å bli emosjonell. Når vi blir emosjonelle, er det ofte fordi vi blir overveldet – følelsene tar styringen, og vi handler kanskje på impuls, sier eller gjør ting vi angrer på. Dette gjelder særlig sterke følelser som sinne. For noen er sinne noe som bare bobler opp, tar overhånd, og fører til utagering. For andre er sinne en følelse som undertrykkes, kanskje fordi det føles skremmende eller forbudt. Men sinne kan også være en viktig ressurs – hvis vi klarer å uttrykke det uten å bli overveldet, kan det hjelpe oss å sette grenser og markere oss på en sunn måte. La oss ta et lite eksempel: Tenk deg at du sitter sammen med noen og diskuterer et vanskelig tema, kanskje noe som vekker sterke følelser. Kanskje du kjenner at du blir irritert eller såret. Hvis du klarer å si noe sånt som «Dette gjør meg usikker» eller «Jeg merker at jeg blir irritert nå», så har du allerede tatt et viktig steg. Du har satt ord på følelsen, uten å la den ta overhånd. Du har ikke mistet hodet, du har ikke gått til angrep – du har bare delt hvordan du har det. Dette er et uttrykk for emosjonell intelligens, altså evnen til å oppfatte, forstå og håndtere egne og andres følelser. Men hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er det så lett å enten bli overveldet av følelsene, eller å undertrykke dem helt? En forklaring finner vi i hvordan vi ofte tenker om følelser, både i samfunnet og i psykologien. Det finnes en utbredt idé om at følelser er som et slags trykk som må slippes ut – at hvis vi holder dem inne, så bygger de seg opp og til slutt eksploderer. Dette kalles ofte for den følelsesmessige hydraulikkmodellen. Mange tror at det er sunt å ventilere, å «få det ut», særlig når det gjelder negative følelser som irritasjon eller sinne. Men forskning viser at dette ikke alltid stemmer. Den amerikanske psykologen Martin Seligman, kjent for arbeidet sitt med positiv psykologi, har sett nærmere på hva som faktisk gir oss et godt liv. Han peker på at det å stadig uttrykke sinne ikke nødvendigvis er sunt – tvert imot kan det være en klar sammenheng mellom mye uttrykt sinne og økt risiko for hjerteinfarkt. Når vi går rundt med mye frustrasjon og fiendtlighet i kroppen, skader vi både vår fysiske og psykiske helse. Det å handle på impuls, la følelsene styre, gjør ofte vondt verre. Seligman viser til forskning som tyder på at blodtrykket faktisk går ned når vi anstrenger oss for å regulere ned irritasjon, og at vi får enda større helsegevinster hvis vi klarer å møte situasjoner med vennlighet i stedet for fiendtlighet. Betyr dette at vi skal fortrenge følelsene våre? Nei, absolutt ikke. Følelser skal aksepteres og forstås, men ikke nødvendigvis utageres. Dette er et viktig poeng i mange østlige tradisjoner, og Seligman mener at dette er en av nøklene til et godt liv. Vi må skille mellom å være emosjonell – altså overveldet av følelser – og det å uttrykke følelsene sine på en tilpasset måte. Det handler om å ha følelsen, men samtidig beholde fatningen. Gode mennesker kan ha dårlige følelser, men mennesker med høy grad av emosjonell balanse lar seg ikke overmanne av dem. Dette er det Daniel Goleman kaller emosjonell intelligens. Emosjonell intelligens handler om å oppfatte og forstå egne og andres følelser, skille mellom dem, og bruke denne informasjonen i tenkning og handling. Det betyr at vi har en bevissthet rundt følelsene våre, i stedet for å handle på impuls. Det er ikke det samme som å undertrykke følelsene, men å kunne sette ord på dem, og bruke dem som informasjon i stedet for å la dem styre oss. I boken «Difficult Conversations» av Stone, Patton og Heen, diskuteres nettopp dette skillet mellom å være emosjonell og å uttrykke følelser. De peker på at vanskelige samtaler – som å slå opp med noen, gi noen sparken, be om høyere lønn eller konfrontere noen med dårlig kroppslukt – ofte vekker sterke følelser. Hvis vi prøver å undertrykke disse følelsene, kommer de ofte til uttrykk likevel – i kroppsspråk, tonefall eller ansiktsuttrykk. Psykologiprofessor Paul Ekman har forsket mye på hvordan følelsesmessige reaksjoner synes i ansiktet. Han har vist at selv når vi prøver å skjule følelsene våre, vil de ofte komme til uttrykk i et kort øyeblikk – et såkalt mikrouttrykk – som varer bare en brøkdel av et sekund. De fleste legger ikke merke til dette bevisst, men noen er spesielt gode til å oppfatte disse små signalene, og kaller det gjerne for magefølelse. Stone, Patton og Heen understreker at det er stor forskjell på å være emosjonell og å uttrykke følelser. Det er ikke noe galt i å uttrykke følelser, men det kan være galt å utagere dem. Når vi utagerer følelsene våre, har vi mistet kontrollen og blitt overveldet. Dette skjer ofte hvis vi unnlater å uttrykke følelsene våre over tid, slik at de hoper seg opp som et indre trykk. Vi må gjerne si at vi blir såret eller sinte, men vi må uttrykke det på en måte som gjør det klart at dette er vår følelse – ikke nødvendigvis en dom over den andre. Forfatterne av «Difficult Conversations» anbefaler oss å starte flere setninger med «jeg føler», særlig i vanskelige samtaler. Det får motparten til å lytte, samtidig som det demper opplevelsen av samtalen som et angrep eller en trussel mot egenverdi. Følelsene våre er ekte, og vi bør ta hensyn til dem, men vi skal ikke nødvendigvis utagere dem. Følelser reflekterer ikke alltid virkeligheten, men de har et budskap som vi bør ta med i beregningene våre. Det er også viktig å huske at gode mennesker kan ha dårlige følelser. Hvis vi undertrykker de negative følelsene fordi de er sosialt uakseptable, skamfulle eller virker skremmende, risikerer vi å leve på falske premisser. I «Difficult Conversations» hevder forfatterne at det er viktig å erkjenne motstridende følelser. Hvis vi undergraver egne følelser, kan vi sabotere relasjonene våre. For eksempel: Hvis du fornekter irritasjon eller misnøye overfor partneren din, kan du ikke elske den andre på en genuin måte før irritasjonen er anerkjent og bearbeidet. Ved å avvise deler av følelseslivet vårt, havner vi i et uavklart forhold til oss selv, og vi blir mer opptatt av å opprettholde en fasade i frykt for at de undertrykte følelsene skal komme til overflaten. Dette kan gi grobunn for lav selvfølelse og usikkerhet. På et eller annet nivå vet vi at vi ikke er oppriktige, og denne stille erkjennelsen gjør at vi i bunn og grunn ikke kan stole helt på oss selv. Dette kan forstyrre relasjoner og gjøre vanskelige samtaler enda mer belastende. La oss ta et steg tilbake og se på hvordan dette kan arte seg i praksis. I puberteten skjer det store forandringer i kroppen og følelseslivet. Det er en fase hvor mange opplever å være emosjonelt ustabile, rett og slett fordi det skjer så mye på en gang, og hjernen – spesielt den delen som regulerer følelser – ikke er ferdig utviklet før vi er godt voksne. Det betyr at ungdom ofte går rundt med sterke følelser som de ikke helt klarer å regulere. Det er ikke så rart at mange ungdommer føler seg ustabile eller til og med psykisk syke i denne perioden. Dette henger sammen med hvordan hjern...