Manifest

Manifest

Jeg liker det sære.

Jeg elsker det sære

snåle

merkelige

i musikken

og litteraturen

og kunsten

og i folk (i hvert fall litt på avstand).

Det får magen min til å le

og hjertet

og munnen

og øynene spruter

latter utover

alt det merkelige

denne merkelige kloden

dette livet

hvor alt kan skje.

Så hvorfor prøver jeg å temme det?

Temme meg?

Nei, jeg vet:

Jeg prøver ikke å temme.

Jeg bare glemmer.

Det er travelheten som temmer

alle måttene

og burdene.

Men når jeg stopper opp

bobler det sære til overflaten igjen

løper jeg etter det

eller står

fjetret

og ser på

alt det vidunderlig sære

som finnes

og som ikke finnes

ennå.

Her er mitt manifest: Å elske

med hele meg

alt det jeg elsker

alt det sære

og fine

og rare

alt det som ikke alle andre har sett ennå

fordi de ikke tør

eller er for travle

og jeg skal skrive om det

og snakke om det

og sprute latter og kjærlighet

og pauser

utover

hele jordkloden

*

Hva er ditt manifest?

*

Denne uken har jeg lyttet til Sunniva Relling Berg sin podcast Skrivesnakk, der hun prater med Monika Steinholm og Asbjørn Rydland om å leve, eller ikke leve av skrivinga – og i diskusjonen på Instagram etterpå, kom jeg over et manifest av Andrew Simonet om å leve som kunstner. Steinholm og Rydland og Berg snakker om ting som er kjente for meg: At det er vanskelig å leve av skrivinga aleine – og Simonet skriver ting jeg kan godt fra før: Hvordan strukturere et kunstnerisk liv med balanse og overskudd. Men likevel satte det noe igang hos meg. Vi må ikke glemme kunsten oppi all denne strevingen med å kunne leve som kunstnere. (Ikke at dét er lett! Kunstnere trenger også penger! Er du kunstner så ta deg godt betalt der du kan! Og er du ikke kunstner, så kjøp kunsten til kunstnere du setter pris på hvis du kan!) Vi må ikke glemme hvorfor vi holder på med dette her. Vi må ikke glemme det vi elsker og brenner for.

Et av mine aller høyeste ønsker er å få kunne være på pausestedet på fulltid, og få lov til å undersøke og jakte på og la meg forundre over alt det sære og vakre uten å måtte bekymre meg for økonomien min. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre da. Jeg tror jeg hadde laget bedre kunst. Men inntil da, rydder jeg plass, litt og litt, til mindre travelhet og mer særhet.

Måtte du få gode dager, kjære.

Stor klem
Din Kaja