Trekker pusten – om Motlys

trekker pusten

to timer igjen

en time

tre

minutter

pust inn

*

Det er lanseringskveld. De nye klærne er myke mot huden, foruten den ene lappen i venstre side av blusen. Den gnager. Rett under brystet. Jeg klipper den bort. Kryper opp i sofaen med maskina i fanget og åpner et brev. Til deg. Lander i meg selv. Fra stemmebåndet, gjennom brystkassa og ut i fingrene flyter ordene. Tar meg tilbake til kroppen. Tilbake til nåtid. Tilbake til dette merkelige, fine rommet som finnes mellom oss.

Jeg har gledet meg til denne kvelden. Endelig. Roman nummer to. Jeg klarte det. Nå er den er her. Og likevel, den største premien: Å få sitte med ordene i fanget, i dag, og i morgen.

Smake på dem, prøve dem, føle dem.

*

Stella prøver ut spørsmålene sine på meg.

Jeg prøver ut svar.

Det er to måneder siden boka gikk i trykk. Kan jeg den fortsatt?

Jeg kan den.

Jeg har svar.

Og mine egne spørsmål.

Hvordan kom du hit?

Hvorfor valgte du meg?

Husker hvordan Elly slo inn i kroppen min i februar i fjor. Etter at jeg hadde gitt henne opp, sluppet taket i henne og sagt at dette klarer jeg ikke. Hvordan hun insisterte på at det skulle være oss to. I hvert fall for en stund. I hvert fall til historien var ferdig.

Jeg tenker at romanen like gjerne kunne ha hett Elly, som Motlys.

Den er hennes historie.

Men hvorfor ble den min?

Kanskje finnes det ikke noe svar på akkurat det. Men jeg er glad for at det ble oss. At hun ikke landet i den neste forfatteren, noen hus bortenfor.

*

I kveld er det lanseringskveld. Og i morgen, når du får dette brevet, er det fredag, og Motlys finnes der ute i verden, Elly finnes, uavhengig av meg. Det er ikke lenger jeg som avgjør hvem som kan få manuset. Hvem som helst kan plukke boka opp i en butikk eller på biblioteket.

Nå er hun her.

Nå er hun fri.

Måtte du finne den største premien

Din Kaja

Kjøp Motlys her. (sponset lenke)