Not much?

Om høye terskler og feiring.

I

«Heeeey! So what’s up?»

Roxana strekker armene over hodet på skjermen foran meg. Roxana bor i Bucuresti. Hun er tekstforfatter, skriver på en roman og driver sin egen lille bedrift. Akkurat som meg.

Hver onsdag de siste 3,5 årene har vi sjekket inn med hverandre. Hva har vi gjort den siste uka? Hva er planen for den neste?

Hun kaller oss accounta-buddies.

«Not much», sier jeg. Jeg skal bare gjøre ferdig oversettelsen av en strikkebok, og gjøre klar Drømmestart og 52 for en ny runde med påmeldinger før nyttår.

«Not much?!», roper Roxana. Det der høres ut som store greier.

Jeg stopper opp. Det gjør jo det. Jeg bare føler meg så rolig at jeg blir lurt til å tenke at det ikke er så mye. Eller krevende.

II

2021 skulle være et år i hvilens tegn. «Hvile» var det ordet som kom til meg da jeg skulle finne én ting å jobbe med i året som er gått. Én ting å fokusere på. Jeg husker jeg ble sint da det dukket opp igjen og igjen. Jeg hadde ønsket meg «vekst», eller noe i den duren. Følte meg klar for det. Følte jeg fortjente det. Men jeg fikk hvile. Fordi jeg fortjente det enda mer.

Jeg vet ikke hvor flink jeg har vært til å overholde mottoet mitt i året som har gått, men jeg må lytte til noe av det jeg selv lærer bort, og minner meg på at det ikke handler om å gjøre noe perfekt, men møte opp og gjøre jobben. Øve til man mestrer det. Og i dette tilfellet har det handlet om å ikke gjøre jobben. I hvert fall ikke dytte kroppen forbi tålegrensene sine.

Og det tror jeg at jeg har klart.

III

Dette er den siste onsdagen før vi tar juleferie, så Roxana og jeg oppsummerer resten av året også.

Jeg tenker at jeg ikke har fått til noe særlig, men denne gangen er det angsten og ikke roen som lurer meg. Jeg må se med undring på alt jeg faktisk har fått gjort. En ny roman, to store kurs og mange små, et nydelig, fruktbart skrivefelleskap, og snart 40.000 ord på enda en roman.

Not much indeed.

Hvor høyt skal egentlig terskelen for suksess ligge? Er det kun det perfekte som fortjener applaus? Eller kan vi se på alle de små tingene og feire dem, og oss selv, også? Feire de gangene vi klarte å velge hvilen. Selv om det ikke var hver gang. Feire de gangene vi valgte gleden? Og alle de små tingene vi har gjort som har tatt oss nærmere et lunere liv hvor drømmene våre får lov til å leve?

IV

Jeg vet ikke hva ordet mitt for 2022 skal være ennå, men jeg innser at jeg har vokst i året som er gått. At veksten finnes andre steder enn i rein metrikk. Å fokusere på hvilen har gjort meg til et helere menneske. Og jeg innser at jeg har funnet hvile på mange steder jeg ikke trodde at den fantes. Som i å skru av det evige tankespinnet for å finne den perfekte løsningen, fordi den perfekte løsningen ikke finnes, og hvis den gjør det, så er den i hvert fall ikke inni mitt hode.

Som i å våge å ta et skritt bort fra skrivingen når jeg har kjørt meg fast, og stole på at ordene vil komme etter hvilen.

Som i å slippe taket i bildet på hvem jeg tror jeg må være, og heller være den jeg er. Det finnes hvile også i det.

Og vekst.