IGNAZ SEMMELWEIS · 4 · Den uansvarlige morderens brev

Våren atten femti stiger Ignaz Semmelweis opp på et podium i en sal tilhørende Det medisinske selskap i Wien. Han bringer med seg tallene som berget hans samvittighet. Nå burde de berge hans karriere. Han legger frem funnet sitt for imperiets mest ansette medisinske fellesskap. Han bringer ingen teori som forklarer mekanismen, for den teorien finnes ennå ikke. Han bringer bare tall, og tall overbeviser ikke dem som krever en synlig årsak. Svaret er ingen debatt om data: det er en høflig taushet, etterfulgt av likegyldighet. Klein, professoren under hvis myndighet Semmelweis hadde arbeidet, trenger ikke å gjendrive ham. Det er nok for ham å la være å fornye kontrakten hans året etter. En strålende assistent, uten eget professorat, uten formell publikasjon, blir over natten til en mann uten noen institusjon i ryggen. Semmelweis vender tilbake til Pest, byen på den andre siden av Donau der han ble født. Ved St. Rochus-sykehuset, beskjedent og uten prestisjen til allmennsykehuset i Wien, gjenopptar han den samme protokollen for håndvask med klorløsning. Resultatene er identiske: dødeligheten av barselfeber faller. Ingen i det europeiske medisinske sentrum legger merke til det. I atten femtifem får han omsider et professorat, ved universitetet i Pest. To år senere gifter han seg med Mária Weidenhofer, tjue år yngre enn ham; de skal få fem barn. En detalj ingen ville forbinde med mannen bak de rasende brevene han snart skal skrive: de som besøkte ham i disse årene, husker ham på en annen måte. På de frie ettermiddagene pleide han å spille kort med venner og lo lett. Mannen som skal sette fyr på sitt eget ry, vet ennå å le. I atten sekstién utgir han sitt hovedverk, et omfangsrikt bind der han endelig legger frem oppdagelsen i sin helhet. Mottagelsen er kjølig. Ikke fordi dataene er svake, men fordi tonen er anklagende. Det europeiske medisinske fellesskapet tilgir ham ikke at han med navn og tall påpeker hvor mange mødre de har drept ved ikke å vaske hendene. Fra da av slutter Semmelweis å håpe på å bli forstått og begynner å kreve det. Han skriver åpne brev til fremstående fødselsleger i Europa, blant dem Scanzoni von Lichtenfels, en av de mest innflytelsesrike på kontinentet. I ett av dem skriver han setningen som bedre enn noen biografi sammenfatter tragedien ved å ha rett uten å kunne bevise det: han kaller ham en morder for Gud og for verden, og signerer med sitt fulle navn under. Ikke alle vender ham ryggen. I Wien forsvarer patologen Rokitansky og hudlegen Hebra i det stille strengheten i hans statistikk. De er to av de mest aktede navnene i østerriksk medisin, og de legger press på at Semmelweis skal lyttes til med større alvor. Argumentet deres er solid: ingen annen metode hadde oppnådd, med gjentatt dokumentasjon, et så vedvarende fall i dødeligheten. Men selv denne støtten strekker ikke til for å endre tonen i brevene Semmelweis fortsetter å sende. Hvert av dem bærer mindre måtehold og mer forakt for dem han anser som medskyldige i en taus massakre. Prisen hoper seg opp uten at noen kan tidfeste den med presisjon. Kolleger som besøker ham i Pest, beskriver en distré og irritabel mann, i stand til å gjenta det samme argumentet i timevis overfor fremmede under en middag. Hans fysiske helse forverres på en måte som er synlig for dem rundt ham. Ingen lege i samtiden, og ingen senere, har klart å sette et sikkert navn på det som rammet ham. Det eneste som ikke endrer seg, er vissheten. Den samme som lot ham se det ingen andre så i den klinikken i Wien, er den som nå hindrer ham i å gi en tomme etter. Å gi litt etter i takt var kanskje det eneste institusjonen ba om til gjengjeld for å lytte til ham. Ingen i Pest, og ingen i Wien, vet ennå hvor mye av denne vissheten som vil overleve mannen som bærer den. Det er bare få år til noen, med gode hensikter eller av ren tretthet, bestemmer seg for at den eneste måten å stanse brevene på er å stanse den som skriver dem. Spørsmålet som blir hengende over disse årene av eksil og brennende brevveksling, er enkelt, og har ennå ikke noe svar. Hvor langt er medisinen villig til å gå for å slippe å innrømme at en mann det var vanskelig å holde ut, hadde hatt fullstendig rett helt fra begynnelsen. Du har nettopp hørt en sak fra ORIGINS, en dokumentarpodkast. Stemmen ble skapt med kunstig intelligens; ingen ekte opptak ble brukt. Hver historie er født av grundig research.