Harald Eia om talegaver, dialekt-herming og en KI-bløff

– Jeg var god på skolen, men dårlig i friminuttene, sier Harald Eia om oppveksten frem til han oppdaget sin språklige styrke, den som ga ham Riksmålsforbundets lytterpris i fjor. – Jeg var god til å snakke og fikk andre til å le. Etter hvert forsto jeg at dette er jeg god til, her må jeg bli enda bedre, forteller Eia i denne samtalen med Agnes Moxnes. Men han hadde ikke ventet at språkbruken hans sto til en riksmålspris og ble både glad og overrasket. – Jeg har aldri tenkt på meg selv som en del av dette selskapet av veltalende prisvinnere. Jeg både slurver og avbryter setninger, iblant snakker jeg utydelig med vilje.

Ikke desto mindre beskrev juryen prisvinneren som en «verbal linedanser som med sin språklige trygghet aldri faller ned». Eia selv erindrer en aha-opplevelse tidlig på ungdomsskolen da han oppdaget ironiens kraft for første gang ved å gjenta nesten ordrett noe læreren hadde sagt med en selvhøytidelig mine, men i en litt annen tone. – Da lo folk veldig, og jeg tenkte at dette er jo fantastisk. For meg er språk mer enn ordklasser og verbbøyning, men også det å kile folk ved å vri og vende på ting. Etter hvert ble det nesten et fengsel for meg, for folk sa at de ikke visste om jeg tullet eller mente det jeg sa. Hvis jeg for eksempel sa til en jente at «jeg liker deg veldig, veldig godt», så bare lo hun siden jeg alltid var ironisk. Overgangen fra å få jenter til å le ved hjelp av masse ironi, til å lene seg frem for å kysse, det er en kløft som er mye bredere enn det folk er klar over, ler Eia. I denne episoden er han og Moxnes også innom temaer som harselas med dialekter, anglisismer og den gangen han lurte Dagbladet med et KI-stunt.