Selvbildet styrer deg

Velkommen til en ny episode om selvbildet og hvordan hjernen vår styres av de dype fortellingene vi bærer om oss selv. Jeg er Sondre Livre, og i dag skal vi utforske hvordan våre erfaringer, fantasier og ikke minst de små og store historiene vi forteller oss selv, former hele vår virkelighetsopplevelse. Vi skal se nærmere på hvorfor hjernen vår ikke alltid er til å stole på, hvordan gamle mønstre og algoritmer styrer hverdagen vår, og ikke minst hvordan vi kan begynne å ta mer eierskap til de mentale programmene som ofte går på automatikk. Kanskje du kjenner deg igjen i følelsen av at tankene dine ikke alltid er på lag med deg, eller at det er vanskelig å tro på at endring faktisk er mulig? Da er denne episoden for deg. Vi mennesker er jo, på godt og vondt, fulle av nevroser. Det er nesten det som gjør oss så sjarmerende – og til tider ganske håpløse. Vi har alle et bilde av hvem vi er, og ofte er dette bildet farget av både positive og negative erfaringer. Men det er ikke alltid dette bildet stemmer med virkeligheten. Hjernen vår er nemlig ikke så opptatt av hva som faktisk er sant. Den forholder seg til det den får beskjed om, enten det kommer fra faktiske opplevelser eller fra fantasien vår. Vi bruker historier for å forstå verden, men noen ganger gjør vi oss selv til skurken i vår egen fortelling – uten å tenke over konsekvensene. La oss ta et lite dypdykk i hvordan selvbildet vårt dannes. Hvis selvbildet vårt kun var et resultat av suksess, gode erfaringer og anerkjennende foreldre, ville de fleste av oss hatt et ganske robust og positivt bilde av oss selv. Men livet er sjelden så rettferdig. Mange av oss har opplevd mobbing, kritikk, utestengelse eller andre former for motgang. Disse erfaringene setter dype spor og skaper holdninger til oss selv – små mentale algoritmer som styrer hvordan vi tolker nye situasjoner. Når vi møter noe nytt, leser vi det ofte i lys av det gamle. Og det er nettopp denne måten å lese og tolke på som former både selvbildet vårt og fremtiden vår. Maxwell Maltz, en plastikkirurg som etter hvert ble kjent for boken Psycho-Cybernetics, oppdaget noe interessant. Han så at mange av pasientene hans, selv etter å ha fått endret utseendet sitt, ikke nødvendigvis følte seg bedre. Det var ikke alltid det ytre som trengte å endres, men de indre algoritmene – de mentale programmene som styrte hvordan de så på seg selv. Det er en trist tanke at vi skal være prisgitt omstendighetene, men heldigvis viser psykologisk forskning at vi ikke er helt uten mulighet til å påvirke vårt eget selvbilde. Ja, erfaringer former oss, men måten vi velger å se oss selv på, og hvordan vi bruker fantasien vår, kan også være med på å endre kursen. Et klassisk eksempel på dette er basketballstudien som ofte trekkes frem i litteraturen. Her tok man en gruppe mennesker som ikke hadde særlig erfaring med basketball. Den ene gruppen trente fysisk på å skyte ballen i kurven, mens den andre gruppen kun visualiserte at de traff. De satt altså i et rom og så for seg at de kastet ballen og traff kurven – om og om igjen. Resultatet? Gruppen som kun hadde visualisert, presterte ofte bedre enn de som faktisk hadde trent fysisk. Det de hadde gjort i fantasien, ble en slags erfaring for hjernen – og denne erfaringen påvirket både forventningene og prestasjonene deres. Dette betyr ikke at vi kan droppe all trening og bare ligge hjemme og visualisere oss til suksess. Virkeligheten spiller fortsatt en rolle. Men måten vi tenker om virkeligheten på, spiller også en rolle. Det er her vi må passe oss for å gå i fellen med «The Secret»-psykologi – altså ideen om at du kan tenke deg rik, lykkelig eller vellykket bare du visualiserer hardt nok. Maxwell Maltz var tydelig på at det ikke holder å stå foran speilet og gjenta positive mantra hvis det underliggende selvbildet ditt er skakkkjørt. Da kan det faktisk gjøre vondt verre. Det handler ikke om å lyve for seg selv, men om å jobbe med de dypere algoritmene – de grunnleggende holdningene og forventningene vi har til oss selv. Maltz mente at alle mennesker er hypnotisert til å tro noe om seg selv, basert på de erfaringene de har gjort. Hvis du har vokst opp med foreldre som ikke har hatt kapasitet til å gi deg omsorg eller forståelse, og kanskje til og med blitt mobbet på skolen, er det ikke rart at du får noen destruktive algoritmer installert. Men det betyr også at hvis du klarer å endre disse algoritmene, vil du prosessere nye erfaringer på nye måter. Det er dette vi ofte jobber med i psykoterapi – å gå ned til bunnen av selvbildet og undersøke hvilke fortellinger og hypnose vi egentlig lever under. Noen ganger kan det å våkne opp fra denne hypnosen være en sjelsettende opplevelse. Det er som å våkne fra en vond drøm og plutselig se at det du har trodd om deg selv, ikke nødvendigvis er sant. Men det er ikke gjort i en håndvending. Ofte må vi virkelig forstå hvor disse negative tankene kommer fra, og hvorfor de sitter så dypt. Det holder ikke å bare bestemme seg for å tenke annerledes. Vi må ofte jobbe grundig med å forstå og utfordre de gamle argumentene og erfaringene som har formet oss. I dagens samfunn ser vi også at kulturen spiller en stor rolle i hvordan selvbildet vårt formes. Sosiale medier har for eksempel bidratt til en slags markedsøkonomi for «jeg-et», hvor vi hele tiden sammenligner oss med andre og kjemper om oppmerksomheten. Dette kan føre til en økt selvsentrering og en følelse av tomhet og meningsløshet. Algoritmene som styrer oss, blir stadig forsterket av de kreftene som råder i samfunnet rundt oss. Vi lager mentale skjemaer basert på erfaringer, og disse skjemaene dukker opp som automatiske reaksjoner i nye situasjoner. Hvis et skjema sier at du mister relasjonen til andre hvis du uttrykker egne behov, vil det være vanskelig å sette grenser – selv om du egentlig ønsker det. Noen ganger kan det føles som om vi er en slags black box – vi aner ikke hvem som har installert de ulike algoritmene som til sammen utgjør vår fungering. Kanskje det er foreldrene våre, kanskje barndommen, kanskje kulturen eller samfunnet vi lever i. Og ofte er det ikke én enkelt person, men et helt team av påvirkninger som har vært med på å forme oss. Det kan være nyttig å tenke på oss selv som IT-operatører i vårt eget hode – vi må gå inn og undersøke hvilke programmer som kjører, hvor de kommer fra, og om de fortsatt er hensiktsmessige. Noen ganger må vi faktisk lære oss kildekoding for å forstå og endre de dypeste algoritmene. Foreldre ønsker jo ofte å gi barna de beste forutsetningene, men det er ikke alltid så lett å vite hvilke erfaringer som vil gi de mest hensiktsmessige algoritmene. Noen ganger er det så banalt som når på året du er født – barn født i januar kan ha et fortrinn i skole og idrett fordi de er eldre enn de som er født i desember. Dette kan gi en erfaring av å lykkes, som igjen gir en forventning om å lykkes. Men det betyr ikke at de faktisk er bedre – det er bare algoritmene som har fått et lite forsprang. Begrensningene våre ligger ofte ikke i fysikken, men i selvbildet. Hjernen adlyder selvbildet, og hvis selvbildet sier at du ikke kommer til å få det til, blir det ofte en selvoppfyllende profeti. Kroppsidealer er et annet eksempel på hvordan tilfeldige standarder kan styre oss. I Vesten har vi hatt de samme idealene i over 2500 år, mens i andre kulturer kan det å være stor og rund være et statussymbol. Det viser hvor tilfeldig og kulturelt betinget mange av våre algoritmer er. Hvis vi ikke klarer å endre algoritmene, kan vi i teorien flytte til et sted hvor vi passer inn i idealet – men det er kanskje mer hensiktsmessig å jobbe med å forstå og utfordre de gamle fortellingene vi har om oss selv. Sosiale medier har også ført til en slags shaming-kultur, hvor feiltrinn får enorme konsekvenser. Vi ser stadig eksempler på folk som blir hengt ut for små eller store feil, og dette gjør oss forsiktige med å uttrykke oss. Autentisiteten går på bekostning av tilpasning, og vi lærer at det er tryggest å holde ...