CAMILLE CLAUDEL · 2 · Verkstedet Der Ingen Ventet Seg En Kvinne

Før hun ble sperret inne i live på et psykiatrisk asyl, før navnet hennes ble oppløst i skyggen av mannen de skulle kalle den moderne skulpturens far, fantes det en tolv år gammel jente i Fère-en-Tardenois, en landsby i franske Champagne, som eltet leire med en sta iver som gjorde de voksne urolige. Hun formet ikke dukker eller husdyr. Hun formet ansikter hun bare hadde sett én eneste gang, med en presisjon som ikke svarte til alderen hennes. Da familien slo seg ned i Nogent-sur-Seine, så den lokale billedhuggeren Alfred Boucher henne arbeide og sa til faren noe som ingen konvensjon i Frankrike anno atten sytti tilrådet å høre etter: at datteren hans hadde ekte talent, ikke en ung dames tidsfordriv. Louis-Prosper Claudel, en skatteoppkrever uten formue eller kontakter i kunstverdenen, trodde henne, og betalte av egen lomme for undervisningen Boucher gikk med på å gi henne. Moren delte ikke begeistringen. Louise-Athénaïse Cerveaux anså skulptur som en usømmelig beskjeftigelse for en ung dame og forbød at leiren kom inn i husets hovedrom; Camille arbeidet i et skur, med hendene sprukne av vinterkulden. Nitten år gammel, i atten åttien, flyttet familien til Paris, og hun ble innskrevet ved Académie Colarossi, et av de få stedene som tok imot kvinner, for École des Beaux-Arts, institusjonen som utdannet Frankrikes billedhuggere, hadde nektet dem formell adgang. Det var Boucher som, uten å vite det, satte henne på sporet av sin skjebne. Da han vant et stipend som tvang ham til å reise til Roma, omkring atten åttito eller atten åttitre, ba han en venn om å føre tilsyn med elevene hans mens han var borte. Denne vennen var da over førti år og hadde et ry som begynte å krysse landegrenser: Auguste Rodin. Han var ikke sen om å merke at Camille ikke var en elev som alle andre. Han satte henne til direkte arbeid med modelleringen av hender og føtter til Helvetes porter, verket som skulle oppta atelieret hans i flere tiår, og tok henne opp i sin krets av betrodde medarbeidere — den samme usignerte atelierpraksisen som skulle prege hele hennes karriere i skyggen av ham. Gjennom nesten ti år ble denne nærheten også romanse. Og den var ulik fra første dag: han, en berømthet med oppdrag fra den franske stat og et rykte som vokste for hvert år; hun, en ung kvinne uten eget navn i noen katalog, avhengig av hans atelier for å få tilgang til verktøy, bronse og den anerkjennelsen som ingen kvinne av hennes generasjon kunne oppnå på egen hånd. Det var én detalj som aldri endret seg, verken i disse årene eller senere. Rodin hadde alt før han møtte Camille levd sammen med Rose Beuret, kvinnen som hadde gitt ham en sønn og som skulle følge ham i over fem tiår uten noen gang å figurere i en museumskatalog. Rodin forlot henne aldri. Han giftet seg med henne i nitten sytten, uker før han døde, mens Rose også lå for døden. Camille, til tross for intensiteten i de årene de delte, inntok aldri en anerkjent plass i Rodins offentlige liv. Verken ektefelle eller akkreditert medarbeider. En tilstedeværelse som fantes og ikke fantes på samme tid, akkurat som praticienne i hans atelier. Og likevel finnes det en setning som tilskrives Rodin, sitert i tallrike biografier om Claudel, som oppsummerer hele paradokset bedre enn noen senere analyse: «Jeg har lært henne hvor hun skal finne gull, men gullet hun finner er fullt og helt hennes eget.» Det er en setning av ekte beundring. Det er også setningen til en mester som vet nøyaktig hvor mye det han har nær seg er verdt, og som ikke vil gjøre noe for at verden skal kjenne det under samme navn. For der, i det ateliert, ble Camille Claudels geni og hennes fordømmelse skapt på én og samme tid. Hvert verk hun arbeidet med usignert, næret ryktet til en mann som ikke lenger trengte mer rykte. Hvert år ved hans side førte henne nærmere gullet og lenger fra anerkjennelsen av at dette gullet tilhørte henne. Selve båndet som ga henne tilgang til alt en kvinne på hennes tid ikke kunne oppnå alene, er det samme som i årene som kommer skal begynne å lukke hver dør hun forsøker å åpne på egen hånd. Hvordan går man fra å være Europas mest berømte billedhuggers høyre hånd til å bli kvinnen som denne samme mannen ikke vil løfte en finger for å beskytte? Du har nettopp hørt en sak fra ORIGINS, en dokumentarpodkast. Stemmen ble skapt med kunstig intelligens; ingen ekte opptak ble brukt. Hver historie er født av grundig research.