Mandagsoptimisten: Kort om Den Blå Bølgen

Den blå bølgen vokser. Men kan målingene ta feil igjen?

Først må vi naturligvis snakke om klokka.

Donald Trump vil at USA skal ha permanent sommertid. Republikaneren Tom Cotton fra Arkansas er blant dem som sier nei, blant annet fordi permanent sommertid betyr svært mørke vintermorgener og skolebarn på vei ut før soloppgang.

Trump svarte på den interne republikanske uenigheten ved å offentliggjøre det han sa var Cottons private telefonnummer og oppfordre folk til å ringe ham.

Ja. Over sommertid.

Trump trekker blant annet fram sport, landbruk og mer dagslys på ettermiddagen som argumenter. Golfbransjen liker også permanent sommertid av den åpenbare grunnen at mer lys på ettermiddagen betyr mer golf. Men Cotton står på sitt.

Så til alvoret.

Den blå bølgen fortsetter å vokse i målingene.

En fersk serie NYT/Siena-målinger gir noen oppsiktsvekkende resultater i guvernørvalgene.

I Iowa leder demokraten Rob Sand 52–41. I Texas leder Gina Hinojosa sittende republikanske guvernør Greg Abbott 49–46. I Ohio leder demokraten Amy Acton Vivek Ramaswamy 49–45.

Selv Kansas – en stat som ikke har stemt på en demokratisk presidentkandidat siden 1964 – er interessant: republikaneren Ty Masterson leder Cindy Holscher 49–44.

Ingen enkeltmåling forteller oss hvem som vinner i november. Men dette føyer seg inn i et mønster vi har fulgt de siste ukene: konkurransen har flyttet seg til steder Republikanerne helst ikke skulle trengt å bruke penger, kandidater eller presidentbesøk.

Og i Nebraska finnes et av valgets mest interessante eksperimenter: uavhengige Dan Osborn utfordrer republikanske Pete Ricketts i et senatsvalg der offentlige målinger har vist en tett konkurranse.

Så kommer spørsmålet mange vil stille:

Har vi ikke sett denne filmen før?

I 2016 viste mange målinger Hillary Clinton foran Donald Trump. Trump vant. I 2020 undervurderte mange målinger igjen den republikanske stemmen.

Kan det samme skje i 2026?

Gjermund tar oss gjennom hva feilmargin faktisk betyr – og, enda viktigere, hva den ikke betyr.

For den oppgitte statistiske feilmarginen fanger bare én del av usikkerheten. Den fanger ikke nødvendigvis opp systematiske problemer: hvem som svarer på undersøkelser, hvem som faktisk møter opp på valgdagen, hvordan velgerne vektes, eller om én type velgere konsekvent er vanskeligere å nå.

Det var nettopp slike problemer amerikanske pollstere støtte på i Trump-valgene. Pew peker på voksende dokumentasjon for at republikanske velgere har vært noe mindre tilbøyelige enn demokratiske velgere til å delta i undersøkelser – særlig i presidentvalg.

Men pollsterne har også brukt ti år på å forsøke å rette opp problemet.

Og presidentvalg er ikke mellomvalg.

NYT/Siena oppgir dessuten at deres reelle feil – når man inkluderer mer enn ren statistisk sampling – ved 95-persentilen var rundt 5,6 prosentpoeng for målinger gjort de siste tre ukene før valg mellom 2016 og 2024. Det er en nyttig påminnelse: En ledelse på tre eller fire poeng er ikke det samme som en sikker seier.

Så ja: Målingene kan ta feil.

De kan til og med ta systematisk feil i samme retning.

Men spørsmålet i 2026 er større enn om én kandidat egentlig ligger tre poeng foran eller to poeng bak.

Når målinger, pengebruk, kandidatenes oppførsel og selve konkurransekartet over tid begynner å bevege seg i samme retning, blir det vanskeligere å forklare hele utviklingen som statistisk støy.

Det betyr ikke at vi vet hvordan november ender.

Det betyr at vi har fått et valgkart som for bare noen måneder siden ville sett ganske merkelig ut.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.