Motivasjonens psykologi

Velkommen til en ny episode om motivasjon – dette fascinerende, men også utfordrende temaet som berører oss alle. Hva er det egentlig som får oss til å stå opp om morgenen, investere i jobb, trene på fritiden, eller samle på frimerker? Hvorfor finner noen glede i å lære noe nytt, mens andre føler seg tomme og umotiverte? I dag skal vi utforske motivasjonens mange lag, og se nærmere på hvordan både indre og ytre krefter påvirker vår livslyst, vår energi og vår evne til å finne mening i hverdagen. Jeg håper du vil kjenne deg igjen, kanskje bli litt klokere, og ikke minst få noen refleksjoner du kan ta med deg videre. Motivasjon er, som ordet antyder, det som beveger oss. Det er selve motoren i livet – det som får oss til å delta, ikke bare stå på sidelinjen og se tiden gå forbi. Uten motivasjon blir vi fort tilskuere til vårt eget liv, og det er en posisjon mange forbinder med depresjon eller utbrenthet. Men hva er det egentlig som driver oss fremover? Psykologien har mange ulike svar på dette, og i dag skal vi innom flere perspektiver. Sigmund Freud, en av de mest kjente psykologene, mente at all menneskelig motivasjon kan føres tilbake til to grunnleggende drifter: livsdriften og dødsdriften. Livsdriften handler blant annet om seksualitet og ønsket om å ha det bra – det Freud kalte libido. Dødsdriften rommer aggresjon og selvhevdelse. Disse kreftene er, ifølge Freud, bensinen i vårt psykologiske maskineri. Men samfunnet og kulturen legger stadig flere begrensninger på oss – flere regler, normer og forventninger. Dette kan føre til at vi undertrykker våre følelser og drifter, og resultatet kan bli en slags psykologisk forstoppelse. Når vi ikke får utløp for det som driver oss, mister vi motivasjonen, og livet kan føles tomt og meningsløst. Men Freud er bare én stemme i koret. Andre teoretikere har vært opptatt av skillet mellom indre og ytre motivasjon. Her handler det ikke om biologiske drifter, men om hvor motivasjonen kommer fra – om den springer ut fra oss selv, eller om den er styrt av ytre faktorer. Ytre motivasjon kan for eksempel være å jobbe hardt for å få en god karakter, ta en jobb fordi det ser bra ut på CV-en, eller reise til et nytt sted for å kunne legge ut bilder på Instagram. Indre motivasjon, derimot, handler om å gjøre noe fordi vi faktisk liker det – fordi det gir oss glede, interesse eller mening. Det er lett å tenke at ytre motivasjon fungerer godt, og det gjør den ofte – i hvert fall på kort sikt. Men på lang sikt kan det være utmattende å hele tiden jakte på ytre belønninger, og vi risikerer å miste kontakten med det som virkelig gir oss energi. Dette er et tema som har fått mye oppmerksomhet i nyere tid, blant annet i boken "Tallskalle", som handler om hvordan vi mennesker har utviklet en slags tallpsykose. Vi måler og teller alt – skritt, venner, kalorier, søvn, og til og med hvor mange sider vi har lest i en bok. Når alt skal kvantifiseres, outsourcer vi motivasjonen vår til ytre faktorer, og den indre motivasjonen forvitrer. Et godt eksempel på dette er aktivitetsklokkene mange av oss går med. Plutselig handler ikke gåturen i skogen lenger om å nyte naturen, lytte til musikk eller kjenne på lukten av trærne. I stedet blir vi opptatt av hvor mange skritt vi har gått, og om vi har nådd dagens mål. Det som startet som en indre motivasjon – gleden ved å gå tur – blir gradvis forvandlet til en ytre motivasjon, styrt av tall og målinger. Dette fenomenet kalles "crowding out" – ytre insentiver fortrenger den indre motivasjonen. Mange studier støtter denne teorien. For eksempel har forskere sett på hvordan barn reagerer når de får belønning for å gjøre noe de egentlig liker. Barn som får premie for å fargelegge tegninger, mister fortere interessen for fargelegging enn barn som ikke får noen belønning. Det samme gjelder barn som blir fortalt at gulrøtter gjør dem flinke til å telle – de spiser faktisk mindre gulrøtter over tid enn barn som ikke får slike ytre insentiver. Poenget er at når vi gjør noe for å få en belønning, mister vi ofte gleden ved selve aktiviteten. Dette gjelder ikke bare barn. Vi voksne går også i denne fellen, både privat og på jobb. I helsevesenet, for eksempel, måles og veies alt som kan telles – hvor lang tid det tar å skrive en epikrise, hvor mange spørreskjemaer som er fylt ut, hvor raskt en utredning er gjennomført. Men det som virkelig betyr noe – kvaliteten på møtet mellom mennesker, den gode samtalen, det som gir mening – lar seg ikke måle på samme måte. Likevel blir vi ofte styrt av det som kan telles, og mister fokus på det som egentlig er viktig. Sosiale medier er et annet område hvor ytre motivasjon får stor plass. Her blir vi premiert for å være synlige, for å poste noe som får mange likes, eller for å delta i diskusjoner som skaper oppmerksomhet. Konflikter og sterke meninger får mer oppmerksomhet enn hyggelige poster, og vi formes gradvis av det som gir mest valuta i form av synlighet og anerkjennelse. Dette kan være en farlig utvikling, fordi vi risikerer å bli mer opptatt av hvordan vi fremstår utad, enn av hva som faktisk gir oss glede og mening. Når vi måler og veier mennesker, ikke bare døde ting, så former vi dem. Vi forandrer oss selv og hverandre gjennom denne konstante vurderingen. Tenk på barn som spiller fotball – motivasjonen for å spille kan lett gå fra å handle om glede, fellesskap og mestring, til å handle om å være best, komme på kretslaget, eller bli sett av de voksne på sidelinjen. Når alt handler om å prestere, forsvinner ofte gleden ved selve spillet. Dette kan også føre til mer alvorlige problemer, som ortoreksi eller anoreksi – lidelser hvor hele livsprosjektet blir et måle- og veieprosjekt. Når alt handler om tall, regler og kontroll, forsvinner livsgleden. Man blir en ting som kan måles, ikke et menneske som kan føle, elske og glede seg. I slike tilfeller er det ikke lenger plass til spontanitet, fleksibilitet eller glede – alt handler om å tilfredsstille ytre krav. Det er også interessant å se hvordan ytre motivasjon påvirker prososial atferd, som veldedighet. Studier viser at når folk får en premie eller anerkjennelse for å gi til veldedighet, blir de mindre veldedige over tid. Den gode gjerningen blir en transaksjon, ikke en handling som springer ut fra et ønske om å gjøre noe godt. Det samme gjelder blodgivere – de som får en belønning for å gi blod, gir mindre blod over tid enn de som gir uten å få noe igjen. Det er som om den indre motivasjonen for å hjelpe andre forsvinner når vi får en ytre belønning. Dette kan vi også kjenne igjen i oss selv. Hvor ofte gjør vi noe for å vise andre hvor flinke vi er, eller for å få anerkjennelse? Hvor ofte legger vi ut bilder av middagen vi har laget, eller forteller om alt vi har gitt til veldedighet? Det er lett å bli fanget i en spiral hvor motivasjonen vår flyttes fra det indre til det ytre, og hvor vi til slutt mister kontakten med det som faktisk gir oss glede. Så hva kan vi gjøre for å styrke den indre motivasjonen? Er det mulig å ta tilbake gleden ved å gjøre noe for selve aktivitetens skyld, ikke for å oppnå et mål eller få en belønning? Dette er ikke et enkelt spørsmål, og det finnes ingen fasit. Men én ting som går igjen i forskningen, er betydningen av takknemlighet. Takknemlighet kan virke som et litt klissete og kjedelig svar, men det er faktisk mye som tyder på at det å være takknemlig styrker den indre motivasjonen. Når vi er takknemlige for det vi har, blir vi mer investert i helse, jobb og relasjoner. Takknemlighet er også koblet til prososial atferd – vi blir mer hjelpsomme, generøse og konstruktive. Nevrologisk sett ser man at både takknemlighet og indre motivasjon aktiverer områder i hjernen som er viktige for beslutningstaking, målsetting og gjennomføring av prosjekter. Men også takknemlighet kan bli et objektspill hvis vi gjør det til et prosjekt som skal måles og veies. "Skriv to ting du er takknemlig for hver dag i to uker" – plutselig har vi kvantifisert takknemligheten, og gjort den til et nytt ...